Kongelige visitter er stor stas. Klanens begivenheter følges med innlevelse og engasjement. Hva er det som berører folk flest så sterkt? I omskiftelige og usikre tider er det lett å si at monarkiet gir oss noe vi trenger, nemlig kontinuitet og stabilitet. Så lukker vi øynene for det absurde, der en familie blir bura inne i «gull og glitter» uten religionsfrihet, - i avholdenhet fra sin stemmerett, for å representere hele folket. Om det skulle være til trøst,- jetset-livet står visstnok åpent.

Medieapparatet som følger «Kongsemnerne» med argusøyne, kjenner seg berettiga, ut fra samfunnsrolla monarkiet har. For noen er det intet offer å være «in the limelight». Det gjelder flere kjendiskategorier. Så får vi tru at den kongelige klan tåler flomlyset, og digger sin berømmelse litt, sjøl om de må holde seg akkurat på den flekken som passer folket. For noen er det til inspirasjon, å kjenne at de så til de grader «blir sett». For andre kan det bli uutholdelig, og genererer både opprør og aggresjon.

Det blir visst deres problem. Noe er det i våre hoder som skaper en sterk emosjonell tilknytning til kongelige, om de er aldri så fjerne i vår egen hverdag. Vi trenger visst «gjenskinnet» og noen som er der for oss, til døden, et samlende symbol som gir følelse av fellesskap. Det samme har bidratt til utvikling av visse dysfunksjonelle kirkesamfunn, i grotesk blanding med maktpersoner som utnytta grobunnen. Det ligger et drag av åndelig ydmykhet i menneskets behov for å dyrke noe opphøya. Da er det flaks at den indre kjerne av monarki-klanen er funksjonell, attpåtil ganske vellykka og flinke til noe.

Vi kommer ikke utenom at emosjoner og behag alltid er relevant i debatten om styreform. Gjelder det også i debatter om partipolitisk styring? Ideologi til tross, de som blender og behager sine tilhørere, drar gjerne seieren i land. Til dagens mediebilde - bare tiden viser hvem som motstår fristelsen til egen vinning, når makta gir muligheten. Før var det åpenlyst at «partiboka» ga uttelling. Kanskje nettopp derfor, er det i dag ingen ende på hvor overraska ministere blir, over noe så vrangt som habilitetskrav.

Birgit Kraabøl, Gausdal