Ingen kan vite sikkert hva som skjedde den dramatiske natta på Lillehammer i 1940 da Norges gullbeholdning måtte fraktes videre.

Erik Bystad har i et leserbrev i GD nylig kommentert min bok "Flukten med Norges gull" som ble utgitt nå i høst. Han hevder at framstillingen av rollen til kontorsjef Andreas Lund ved Norges Banks avdeling i Lillehammer er uriktig. Bystad er Lunds barnebarn.

Jeg kan skjønne Bystads behov for å renvaske sin morfar. Problemet er at ingen i dag kan vite sikkert hva som skjedde den høydramatiske natta i april 1940 da et spesialtog sto med dampen oppe på Lillehammer stasjon omgitt av 30 vaktsoldater med bajonetter. Det kan heller ikke Erik Bystad. Det eneste vi kan gjøre er å drøfte de kildene som finnes. Det er det jeg gjør i min bok.

49 tonn gull ble på beundringsverdig vis reddet ut av Oslo 9. april 1940 like før tyske tropper marsjerte opp Karl Johan. 26 lastebiler nådde samme dag fram til Lillehammer der gullet ble låst inn i det splitter nye panserhvelvet i den staselige Norges Bank-bygningen. Etter ti dager skulle gullet sendes videre med tog til Vestlandet. Tyskerne rykket nordover.

Soldatene sto vakt i måneskinnet. Toget var klart. Men da det gjaldt som mest, kunne ikke kontorsjef Andreas Lund få åpnet hvelvet. Hva var problemet?

Andreas Lund har fortalt om dette selv, i en rapport datert 21.juni 1946 til Norges Banks hovedkontor. Han forklarer at han - som den eneste ved avdelingen - hadde notert seg et par tall før "nøkkelen" (tallkombinasjonen) ble sendt vekk for sikkerhets skyld. For øvrig stolte han på sin hukommelse. Lund skriver: "Jeg hadde åpnet sifferlåsen til det nye panserhvelvet en gang før og det gikk forholdsvis glatt. Men hva gikk det nå av døren? Det var umulig å få innstillingen i orden, det glapp ustanselig. Bevisstheten om hva det gjaldt begynte å gå meg på nervene. Det er jo ingen enkel og kurant affære å forsøke å sprenge en moderne panserdør med dynamitt, og nå var tid bokstavelig talt penger, - gullpenger!"

Etter litt strev gikk endelig den forbaskede døra opp. Finansminister Oscar Torp, og hans betrodde mann, Fredrik Haslund, fikk ut gullet. Flukten kunne fortsette.

Men så, i 1952, ble det fortalt en helt annen historie om dagene på Lillehammer. Da ga økonomen Wilhelm Keilhau ut ei bok med tittelen "Den norske pengehistorie". Keilhau var ingen hvem som helst, han var medlem av den nye direksjonen i Norges Bank som flyktet til London i 1940.

Keilhau skrev dette i boka om Lunds rolle: «Andreas Lund opplyste at direktør Rygg hadde gitt strengt pålegg om at åpning bare måtte skje etter hans egen uttrykkelige ordre. Torp befalte Lund å åpne likevel, men avdelingssjefen avslo. Skjønt det var av den høyeste nasjonale betydning å redde gullet fra å falle i fiendens hender, fant han det riktigere å være lojal mot sin fraværende sjef enn mot Norges tilstedeværende finansminister.»

Påstandene i boka vakte stor oppsikt og Lund følte seg ærekrenket. Rabalderet ble så stort at Oscar Torp, som i mellomtiden var blitt statsminister, gikk ut og bekreftet at han selv var kilden for Keilhaus opplysninger. De var i hovedsak korrekte. Samtidig ga statsministeren ros til Andreas Lund.

Denne offentlige debatten i 1952 gjorde at jeg mente det var riktig å drøfte kontorsjef Lunds rolle. Erik Bystad kan mislike det, men såvidt jeg kan se har han ingen dokumentasjon for sin påstand om at Lunds rolle er uriktig framstilt av meg. Det fantes to forklaringer og jeg drøfter begge.

Asbjørn Jaklin, forfatter, Tromsø