Gå til sidens hovedinnhold

Korona – nye tanker om og i distriktene?

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserinnlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Koronakrisen,
pandemien i seg selv og norske og internasjonale tiltak mot sykdommen, har i høyeste grad interessante distriktsmessige aspekter. Ett er hvordan næringslivet i distriktene, versus sentrale strøk, påvirkes. Noe annet er hvordan atferd og tankesett påvirker og vil kunne påvirkes av pandemien. Ikke minst sett i lys av erkjennelsen om at det vil komme nye pandemier.

Av naturlige grunner er smitten i seg selv høyere i byene, og smittefaren øker åpenbart med befolkningstetthet. Kan dette føre til at flere ønsker å bo i distriktene? Da de mest inngripende tiltakene ble innført i Norge i midten av mars, reiste mange til hyttene sine før dette ble stanset. Som følge av det midlertidige hytteforbudet, vil noen ønske å melde flytting til kommunen de i dag har fritidsbolig i, og i stedet definere sin bolig i byen som fritidsbolig? At mange arbeidsplasser de siste måneder har etablert gode rutiner for hjemmekontor, kan også gjøre det enklere å jobbe fra hytta. Med noe bedre planlegging, kan landets 500.000 hytter i distriktet være en styrke i beredskapen?

Flere av områdene i verden som har opplevd høye dødstall, som Italia og Sverige, har fått utbrudd på institusjoner med syke eldre personer. Der har viruset tatt livet av mange. Isolert sett vil smittefaren øke med størrelsen på slike institusjoner. Vil dette øke fokuset på å beholde flere mindre sykehus?

Handelshindringene aktualiserer spørsmålet om selvforsyning og beredskap, blant annet knyttet til produksjon av basismedisiner og utstyr til sykehusene. Mange land vil trolig forsøke å bygge opp et større reservelager blant annet av smittevernsutstyr. Samtidig kan naboland, for eksempel Norge, Sverige og Finland, samarbeide om å ha produksjonskjeder for essensielt utstyr og viktige medisiner for øyeblikkelig iverksetting når det trengs. Slik vil hvert land være tryggere når det gjelder tilførselen av de eksistensielle varene i en krise.

Det er også rimelig å anta at det lages klare beredskapsplaner for hvordan intensivkapasiteten på sykehusene skal kunne økes raskt, herunder også produksjon av respiratorer. Dette er antagelig utfordrende i praksis. Kan det være en mulighet at industribedrifter tegner kontrakter med sykehus om å ha produksjonslinjer klare, som kan settes i verk på kort varsel? Kanskje produksjonsbedrifter vil resonnere på samme måte, og ha større lagre av innsatsvarer til produksjonen klare?

Vi kan og skal ikke forkaste verken politikk eller perspektiver fra før koronaens tid. Men evalueringene i etterkant av pandemien vil synliggjøre utfordringer, og muligheter, som bør gi grunnlag for ny politikk slik at vi står bedre rustet neste gang en pandemi herjer verden.

Hanne Alstrup Velure, sentralstyremedlem i Høyre, Bjorli