Gå til sidens hovedinnhold

Koronapandemien - bare vente og se?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Et nytt klasseskille er demonstrert; eldre og svake mot de yngre og friske.

Koronapandemien kom 26. januar - til et uforberedt Norge uten beredskap, med tomme smittevern-lager og uten rutiner eller planer for smitteverntiltak i og utenfor sykehus. Helsemyndighetene slapp smitten uhindret inn i landet. Tiltak mot det nye SARS-lignende viruset var ifølge Helsedirektøren i Dagsnytt NRK 27. januar, «å hoste i armkroken» og behandle smitten som dråpesmitte innen en meter fra pasienten.

26. februar ble første tilfelle påvist i Norge og det ble innført 14 dagers karantene for smitteutsatt helsepersonell fra utlandet. Karantenen ble umiddelbart brutt av en smittet leder ved Helsedirektoratet og sentrale personer ble satt i karantene.

12. mars gikk Regjeringen inn for nedstenging av samfunnet for å få kontroll over en raskt økende epidemi. I «Debatten» på NRK, 17.mars, gikk det fram at Regjeringen og FHI hadde forskjellige meninger om hensikt og middel ved en «nedstenging» av samfunnet. FHI gikk for «bremsing» av epidemien til en vaksine ble tilgjengelig eller flokkimmunitet i samsvar med det svenske opplegget.

Men Regjeringen Solberg skar raskt igjennom og gikk for å stoppe utbruddet. Et glimrende, godt smitteverntiltak som befolkningen villig gjennomførte på dugnad og som hadde god effekt. Helseminister Bent Høie forsikret at Regjeringen ville fortsatt stoppe pandemien, men dette ble glemt.

Den nasjonale beredskapen lå brakk etter mange år med innsparinger etter helseforetaksreformen. Beredskapslageret for smittevernutstyr og desinfeksjonsmidler i HSØ var tomt. I tillegg manglet isolater, test-kapasitet, opplæring, smittevernkompetanse, helsepersonell og systematisk grensekontroll.

Allerede 26. februar var denne mangelen erkjent. Selv med et lavt antall smittede kan dette bli en stor belastning, sa fagdirektør for smittevern Frode Forland i FHI til VG 26. februar.

For å spare utstyr ble helsepersonell nektet bruk av munnbind ved behandling av pasienter i primærhelsetjenesten (Aftenposten 25. april). Selv om dette førte til stor smittespredning med alvorlig og dødelig utgang i sykehjem, hovedsakelig innført ved symptomløse smittebærere blant personell. Også ved sykehus ble personalet nektet tilgang til kirurgisk munnbind fordi "det er mangel over hele landet."

WHO la ansvaret for håndtering av pandemien på sentrale styresmakter, mens Regjeringen desentraliserte pandemien til en overarbeidet primærhelsetjeneste uten spesialkompetanse og hjelpemidler. WHO la også vekt på de samme smitteverntiltak i alle nivåer av helsetjenesten ved mistenkt eller påvist koronasmitte. Dette ble heller ikke fulgt i vårt land. Helsetjenesten fikk ikke smittevernutstyr, FHI ga feil smittevernråd , sykehjemspasienter ble ikke isolert og myndighetenes beskjed var at «pasienter i sykehjem-- med Covid-19 må behandles i sykehjemmet».

Mange eldre ble smittet og døde, -nedprioritert ved sykehus. Fremdeles smittes og dør disse pasientene under uverdige forhold fordi det - etter 10 måneder – fremdeles mangler utstyr, opplæring, personell med smittevernkompetanse og isolasjonsmuligheter.

Gjenåpning sommeren 2020 var preget av svekket smittevern og helt uten grensekontroll. Smitten blomstret opp utover høsten, og nå starter julen med stor smittespredning. Fremdeles er lite lært. Stadig nye kommuner får smitten. Grensene passeres uhindret. Karantenehotell er spill for galleriet. Det er ikke grensekontroll «etter arbeidstid» og heller ikke pålegg om testing og annen kontroll. Maskebruk er ikke påbudt ved høyt smittepress og luftsmitte, selv om det reduserer smitten med 60-80%. Og smitteførende barn og unge skal på skole og i barnehage selv i de rødeste smitteområder.

Hvorfor handler ikke Regjeringen med konsekvente smitteverntiltak som kan stoppe epidemien?

Bjørg Marit Andersen, Lom, professor dr med