Gå til sidens hovedinnhold

Glemmer aldri dødskampen

Anni Oddbjørg Kleiven opplevde som niåring å se tyske soldater drukne.

Artikkelen er over 6 år gammel

Anni var ni år gammel da hun så tyske soldater og hester gå gjennom isen og drukne i forsøket på å innta Lillehammer.

Rundt klokken 03.30 natt til 22. april 1940 våknet Anni Oddbjørg Kleiven av et drønn som fikk vinduene til å klirre.

Forskrekket oppsøkte niåringen foreldrene og fikk svar på hva som hadde skjedd.

– Der gikk Vingnesbrua som jeg skulle være med å sprenge, sa far Rolf mens han reiste seg fra madrassen han lå på.

Ennå var det for skumt til å se særlig godt ned til Lågen, men med ett gikk det opp for niåringen hva dette handlet om. Norge var i krig.

Familien hadde bare noen dager før flyttet fra hjemmet i Gamlevegen 102. Frykten for at tyskerne skulle bombe byen gjorde at de ville ut av sentrum. Oppe hos ekteparet Asbjørnsen i Nordsetervegen, var det det tryggere.

– Vær åt øss far!

Kommuneansatte Rolf Kristiansen var en del av det frivillige brannvesenet i Lillehammer.

Han var bedt av de norske militære styrkene om å være med på sprengningen av Vingnesbrua.

De tyske invasjonsstyrkene var på vei opp langs Mjøsa og brusprengningen skulle sinke tyskerne – i beste fall hindre dem i å innta byen.

Rolf fortalte familien kvelden før hva slags oppdrag han hadde fått. Det skremte Anni.

– Du får ikke lov til å gå ned over att nå far. Vær åt øss!

Far Rolf svarte alvorlig at han måtte gå ned og være med på oppdraget.

– Jeg husker jeg gret da han far gikk ut døra. Jeg flaug etter han et stykke nedover Nordsetervegen.

– Jeg trygla og jeg ba. Det endte med at han ble med meg opp att, og ble værende hjemme.

– Oppe i huset i Nordsetervegen fantes det en langkikkert. Den fikk jeg låne for å se ned på den sprengte brua. Da fikk jeg se noe som jeg aldri kommer til å glemme, forteller Anni.

I kikkerten så hun tyske soldater med tungt lastede hester som var i ferd med å krysse isen. Noen av dem var på vei over der dagens E6-bru går. Der var isen så tynn at både soldater og hester gikk gjennom isen.

– Det har satt seg så inn i minnet mitt, at det har jeg aldri fått viske ut igjen, sier Anni.

Drukner i råken

I råken i isen kavet soldater og hester for å komme seg opp igjen, men iskanten brøt og i det iskalde vannet bukket folk og hester under. Ingen så ut til å ville hjelpe. Soldater på isen lenger sør jaget framover og så ut til å ha nok med seg selv. Frykten for tynn is og siktelinjen til norske soldater drev de andre framover.

– Næmen mor. Nå drukner dem nede på Mjøsa. Hestene og alle drukner, mor! Det husker jeg at jeg sa til mor, mens jeg gråt, minnes Anni.

75 år etter brister stemmen litt og Anni blir blank i blikket når hun tenker tilbake. Hvor mange som druknet den dagen, er så vidt vi i GD vet ukjent. Tyske tapslister med registrert døde i Lillehammer viser at ni mann mistet livet i april 1940. Dette er imidlertid soldater som kan ha mistet livet andre steder.

Sterke minner

Krigsvåren ga Anni sterke inntrykk, og det er ikke bare dramaet på isen 84-åringen har båret med seg gjennom livet.

14. april var hun også vitne til noe hun aldri har glemt. Et tysk fly på veg nordover fikk problemer over Lillehammer. Etter å ha sirklet lavere og lavere over byen kom flyet i lav høyde nordover på høyde med huset.

– Jeg stod i kjøkkenvinduet og ropte ut: Nå detter flyet ned. Flyet kom så lavt at vi fryktet det skulle råke taket på huset.

– Jeg så ansiktet til piloten. Og han var redd! Mannen hadde på seg en skinnlue og briller på panna. Jeg glemmer aldri det synet. Det var som om han visste hva som lå foran ham, sier Anni.

Flyet landet på Lysgårdsjordet, der det raskt ble omringet av norske soldater.

Det kom til en kort skuddveksling som såret fire av de tolv som var om bord i flyet, før de overga seg.

Det som er antatt å ha vært kapteinen på flyet, valgte å skyte seg selv. Kanskje var det mannen Anni så.

Etter krigshandlingene i søre del av Gudbrandsdalen var over flyttet Anni og familien hjem igjen til Gamlevegen 102 der de ble boende mesteparten av krigsåra. Det var ikke bare lett, og knappheten på mat kunne merkes.

Dokkevogn mot rausost

En gang byttet hun bort dokkevogna og en dokke mot en rauost.

– Vi slapp likevel å direkte sulte under krigen. I etasjen under oss etablerte tyskerne et kjøkken som lagde mat til deres personell.

– Var det mat til overs, hendte det vi fikk, sier Anni som sier hun og familien stort sett hadde bra fram til freden endelig kom.

Har du en historie fra krigen du vil fortelle, kontakt oss på e-post til redaksjonen@gd.no

LES OGSÅ:  – Tenk å bli drept fordi du gikk i fjøset