Vi står overfor en helt ekstraordinær situasjon i Europa. Putins krig mot Ukraina driver millioner av mennesker på flukt og fører til ufattelige lidelser. Krigen har store negative ringvirkninger for store deler av europas befolkning, både direkte og indirekte. Ukraina kjemper ikke bare for seg selv, de kjemper på vegne av oss alle. For demokratiet, mot autokrati, diktatur og imperialisme.

Vi har merket opptakten til krigen lenge gjennom svært høye energipriser, som i stor grad har vært en bevisst russisk taktikk for å redusere EUs vilje og mulighet til å agere mot Russlands energieksport og hovedinntektskilde. Taktikken har ikke lyktes, men har vært merket på vanlige folks lommebøker i lang tid. Høy pris på drivstoff, gass til oppvarming og strøm rammer fattige enkeltpersoner og land uforholdsmessig hardt.

Norge står i en økonomisk særstilling på grunn av dette. Vi ligger an til å tjene enormt på rekordhøye priser på olje og gass, samtidig som store deler av overskuddet fra innenlands salg av strøm tilfaller det offentlige. I sum gir dette staten et enormt økonomisk handlingsrom som følge av krigsprofitt.

Et svært offensivt EU fremskynder nå sin grønne omstilling og vil så raskt som mulig avvenne seg fra import av russisk gass. EU vil nå gå direkte til et bærekraftig energisystem, enda raskere enn noen kunne forutse før russlands invasjon.

Hva bør vi så bruke krigsprofitten vår på? Vi har et moralsk ansvar overfor Ukraina og ukrainske flyktninger. Vi profitterer på deres lidelse og frihetskamp. Deler av vår fortjeneste bør åpenbart gå til å motta flyktninger både i Norge og andre land, og vi bør sette av midler til et europeiske gjenoppbyggingsfond til disposisjon for den legitime Ukrainske regjeringen.

Vi må bidra til å gjøre Europa uavhengig av russisk energieksport. På kort sikt må vi erstatte russisk gass i det europeiske markedet så langt det lar seg gjøre, men på lengre sikt må vi bidra til å gjøre Europa uavhengig av fossile energikilder. Norge kan og bør bidra til denne omstillingen i europa. Solceller, vindmøller, enøk, varmepumper, batteriproduksjon, hydrogenproduksjon og relaterte næringer.

Nasjonal bør vi øke vår eksportkapasitet for strøm sammen med satsing på offshore vindenergi. Mulighetene vi har nå må gripes, og de må gripes raskt om vi fortsatt skal være en energieksportør til et fremtidig klimanøytralt europa. Miljøpartiet de grønne har lenge tatt til orde for internasjonal solidaritet og samarbeid på energifeltet. Dette er god klimapolitikk, forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Hva så med Norge? Vi trenger en statlig satsing på energiøkonomisering, der vi endrer både satsene og innretningen på enova-midler og andre støtteordninger. Solceller på alle tak, varmepumper i alle hus, etterisolering, skifte av vinduer og bedre styringssystemer for å fordele belastningen på strømnettet over døgnet.

Alle må ha råd til å spare på strømmen, ikke bare de rikeste. Kommunene bør få midler til å ansette energirådgivere som kan hjelpe innbyggerne til å ta de rette investeringsbeslutningene og søke om tilgjengelige midler. I tillegg må vi ha en bedre strømstøtteordning som ikke oppfordrer til sløsing, men virker sosialt omfordelende. Hverken dagens ordning eller makspris vil bidra godt nok til dette.

Skal vi bidra langsiktig og solidarisk til en bedre verden, eller stikke den kortsiktige krigsprofitten i egen lomme? Svaret bør være enkelt.

Simen Stori, nestleder Hamar MDG
Jon Lurås, fylkesleder Innlandet MDG