Det er mye om presidentvalg i Dagsrevyen fortiden. Presidenten folkevelges, demokrati det også, men litt anstrengende.

Jeg har tenkt at vi er heldige med vårt kongehus; ikke på valg, fritatt for partipolitikk, fritatt for makt. Et paradoks.

Her oppe i vårt nordlige hjørne av verden, NORDEN, har vi kommet til å praktisere en demokratisk variant. Vi velger representanter til et ting. Først på Island, for tusen år siden. Navnet er gresk. Vårt Storting er lovgivende, og peker ut en regjering for daglig drift. «Med lov skal landet byggjast, og ikkje med ulov øydast».

Det er mye som tyder på at vår nordiske modell for samfunnsstyre har vært relativt vellykket.

Jeg tror at det er en vesentlig forskjell her, mellom demokrati-variantene. Valg av president er valg av en maktperson, en høvding. Valg av representanter til et ting er valg av representanter som skal fastsette regler for den styrende regjeringen.

Noenlunde tilsvarende i vår lille andedam, kommunen (kfr. mitt innlegg i oktober 2019, sitat): «Vi bor vel ca. 27 tusen mennesker i Lillehammer kommune. Vi er innbyggere i et sivilisert samfunn, og har ordnet oss med å gjøre en del jobber i fellesskap. Så skal vi nå velge et utvalg mennesker som våre representanter i et kommunestyre, som skal se til at jobbene blir utført. Det er ulike oppfatninger om hvilke og hvordan jobbene skal utføres, så vi har gruppert oss i politiske partier, med ulike program. De ansatte er fagfolk, politikerne skal representere sunt folkevett. Jeg synes begge gruppene burde kunne svare for seg, når de blir utfordret offentlig. Det nye kommunestyret velger selv sin ordfører. Ordførerens rolle er å være vår fremste folkevalgte representant, og se til at kommunestyret får gjort sine flertallsvedtak, samt unngå at mindretallet blir overkjørt av flertallet».

Hele høsten i valgåret 2019 fremholdt politisk redaktør i GD Halvard Grotli hvor viktig ordføreren ville være i Gudbrandsdalens 12 kommuner. Men vi valgte altså ikke ordførere. Grotlis ordførerbilde var mer som en president, et maktmenneske, en høvding.

I et innlegg i GD 17.02.20 skriver Per Tore Teksum noe tilsvarende om kommunene: «Ordførerne er de øverste ledere i sine kommuner og de har under seg 500–2000 ansatte – de er konsernsjefer – de er toppledere og de er øverst på pyramiden over mange underliggende ledd med sjefer som skal sørge for god og effektiv drift innen kommunens mange oppgaver». Her er Teksum på linje med Grotli, her skildres et maktmenneske, en høvding.

Det kan tenkes at forretningsmannen Teksum i denne ordførermodellen ser andre muligheter for raske avgjørelser, enn i kommunenes ellers langsomme byråkrati. Det kan også tenkes at her ligger noe av årsaken til de store avvik mellom noen private utbyggeres byggeprosjekter, og byens generelle og overordnede reguleringsplaner.

Jeg tror at ordfører og utvalgsledere skal styre og veilede på en måte som får administrasjonen og de ansatte til å gjøre sitt beste, i kommunen som på andre arbeidsplasser. Å neglisjere faglige råd er en risikofylt øvelse, å pålegge faglige ledere munnkurv er ikke bra.

Svein Klausen, Lillehammer