Gå til sidens hovedinnhold

Krise i norsk matproduksjon

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Landbruket har i en årrekke gjennomgått store strukturelle forandringer. Innen melkeproduksjon har endringene skutt i været. Det var et taktskifte med Sylvi Listhaug som ansvarlig minister i 2014 og heving av kvotetaket, men jeg skal ikke fokusere mest på skyldfordeling.

Fakta er at politikken de siste 30 årene ikke har samsvart med utviklingen innen landbruket. Dette skyldes i hovedsak myndighetenes stimulering til større enheter og til å øke produksjonen. Men det er også gode grunner til å stille spørsmålstegn ved faglagene som forhandler på vegne av bøndene. Har næringa blitt lytta til? Har tallgrunnlaget vært riktig? Har man sett reelle utgifter på regnskapene, slik som f eksempel utgifter til leiejord og kvote?

Nei, det har man ikke. Som en konsekvens har vi i 2021 fått et bondeopprør som har satt pekefingeren på de økonomiske problemene. Dette burde Norges Bondelag være takknemlige for, og kreditere opprørerne for. Det knives i sosiale medier om "hvem som har rett" og for oss på utsiden er det vanskelig å forstå hvorfor man heller ikke samler seg om bondens utfordringer. I realiteten er bondeopprøret grasrota til både NB og NBS.

I (gamle) Oppland har gjennomsnittlig melkekvote pr foretak doblet seg i løpet av siste tiårsperiode. Dette har resultert i behov for utvidelser av driftsbygninger. I tillegg til å legge til rette for økt produksjon, har melkebøndene levd under et konstant press om å endre driftstype, jamfør løsdriftskravet.

Den teknologiske utviklinga i landbruket er også en del av strukturendringene gårdbrukerne må forholde seg til. Med løsdriftskravet er det grunn til å tro at strukturendringene vil øke fram til 2034. Gårdbrukere som ønsker å opprettholde produksjonen i framtida, må gjøre investeringer for å holde tritt med produksjonsøkninga, den teknologiske utviklinga og de krav som blir satt at myndighetene.

Kostnadene til utbedring av driftsapparatene har eksplodert og inntektsveksten til matprodusenten står på stedet hvil. Når utgiftene øker og inntekta står stille, vil det by på store utfordringer for investeringsvillige gårdbrukere, samt med å sikre rekruttering til næringa.

Gårdbrukere er sindige folk, men nå må det alarmeres høyt! Vi står i fare for at grunnfjellet i distriktene forvitrer, og at både samfunn og matvareberedskap går i oppløsning. Aldri tidligere har matprodusenter blitt så nedprioritert. De skal håndtere nedgang i melkepris, de skal tåle en dobling av pris på gjødsel, strømprisen skal betjenes, og man skal effektivisere og investere for å oppnå 50 % selvforsyningsgrad. Pandemien har satt søkelys på det siste, det er på høy tid at staten går inn og tar nødvendige grep som sikrer egen beredskap.

Jeg representerer et parti som i 8 år har kritisert posisjonen for ikke å prioritere matproduksjon. Nå er situasjonen snudd, og jeg har håp om at mitt parti leverer på forventinger vi har skapt og fått tillit for i valgkampen. I den pågående gjødselkrisa mange matprodusenter står oppe i, er det mange som ikke har råd til å investere i gjødsel. Dette vil resultere i dårligere avlinger, tapte inntekter for bonden, og dermed ringvirkninger for folk som er opptatte av sunn og ren mat.

Landbruket har behov for friske midler, og enda større behov for inntektsvekst i kommende jordbruksoppgjør. Det er ikke innovasjonsstøtte bøndene trenger, men først og fremst lønnsomhet i eget yrke. Jeg har derfor store forventninger om at min egen landbruksminister, og ikke minst eget parti, leverer på det grasrotopprøret som har bredt om seg det siste året.

Mariann Skotte, ordfører (Sp) i Lesja