Arbeiderpartiet og Senterpartiet fant hverandre i kriseforliket for jordbruket i 1935. Motpolene evnet å søke sammen. 40 år senere, i 1975, var det på ny tid for politisk allianse til beste for jordbruket.

Opptrappingsvedtaket i Stortinget i desember 1975, etter forutgående skatteaksjon på Hitra, ble enstemmig vedtatt. Etter seks år skulle inntektene i jordbruket være løftet opp til gjennomsnittlig industriarbeidernivå.

Optimisme ble skapt. Mange bønder satset og fikk gode kår. Enda flere bønder har gitt seg. Norges Bondelags slagord for 1970-tallet om «Færre, men sterkere» har resultert i «Færre, men svakere».

Bondeaksjonen i fjor ble noe av grunnlaget for mobiliseringen foran stortingsvalget. Et regjeringsskifte skulle bane veg for optimisme etter mismot med Frp- og H-styre gjennom åtte år.

Til og med Ap skulle sette strek over mange års synder i å utarme jordbruksnæringen. Også Sp skulle få anledning til å ta avstand fra partiets sentraliseringslinje for bondenæringen.

Årets jordbruksoppgjør blir et av historiens mest krevende. Det vil dreie seg om langt mer enn å finne mange nok milliarder kroner til å dempe fortvilelse og mismot blant om lag 30.000 bønder.

Akutte økonomiske tiltak er nødvendige. Samtidig skal Regjeringen vise makt og vilje til å løfte næringens inntektsutvikling. En opptrappingsplan skal synliggjøres.

Minst like viktig blir det for Ap-Sp-regjeringen å synliggjøre en opptrappingsplan for økt selvforsyning av mat basert på norske fôrressurser. Milliarder er derfor en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å trygge norsk matproduksjon.

Stordriftsfordeler skal reverseres. Frp-kulturen skal svekkes. Grunnlaget for etablering av a/s-drift skal svekkes, eventuelt fjernes. Driftsgrunnlag som forebygger danske tilstander, skal sikres. Konkurser og økende gjeld uten rot i et naturbasert driftsgrunnlag, må hindres.

Arbeiderpartiet, også i Innlandet, har vedtatt en retning for jordbruksnæringen som kan virke positivt. Og uten at Ap er på banen, slik Ap-politikeren Ingvar Bakken var det på 70-tallet, hjelper det lite hva Sp mener.

Dessuten må Sp finne ut av det med seg selv hvilken landbrukspolitisk fot partiet skal stå på. I retning Bondelaget? Eller i retning Småbrukarlaget? Eller en eventuelt tredje veg?

Amerikaneren Norman Borlaug (1914–2009) fikk Nobels fredspris i 1970 for sin innsats for å øke den internasjonale kornproduksjonen. Forut for Stortingets opptrappingsplan i 1975 var det tidlig på 1970-tallet en kornkrise.

En internasjonal situasjon som bakteppe, koblet sammen med en innenlandsk mobilisering, ga følgelig grunnlaget for partiers og politikeres vilje og evne til å fatte vedtak om en storstilt opptrapping.

Dagens situasjon, internasjonalt og nasjonalt, viser på ny hvor viktig det er å ha orden i eget matkammers.

Hvor skal maten produseres? Hvordan skal den produseres? Og hvem skal produsere den? Hva med importvern, og hva med kjedemakt?

Noe er viktigere enn nesten alt annet. Nå handler det om mat

Det er krevende nok å skaffe mange nok friske milliarder kroner til å hindre videre krakk i norsk jordbruk. Tar vi med alle hensyn som skal ivareta miljø, klima og helse blir det enda tøffere tak å ta.

I dag er norsk kjøttproduksjon i verdensklasse i å unngå bruk av antibiotika. Danskene bruker 15 ganger mer antibiotika, tyskerne 40 ganger mer enn det bøndene i Norge bruker i husdyrproduksjonen. Skal vi være villige til å betale for en slik unik mathelse?

Økt kornproduksjon i Norge, økt bruk av norsk fôrgrunnlag, desentralisert matproduksjon, moderne utvikling av småskalaproduksjon – lar alt seg forene?

Norsk jordbruk er mer enn mat og bønder. Det er samfunnsutvikling, beredskap og ringvirkninger i lokalsamfunn. Det er ulike interesser blant 32.000 bønder. Det er ulike interesser innad i Ap og Sp – og i Stortinget.

Årets oppgjør blir historisk – uansett utfall. For det vil vise vegen videre.

Hallvard Grotli

  • Tidligere politisk redaktør i GD, Hallvard Grotli, gikk av med pensjon sommeren 2020.

  • Grotli skal, på oppdrag for GD, bidra med kommentarer.