Gå til sidens hovedinnhold

Kua mi – jeg savner deg!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Auggedalen strekker seg fra Forset sentrum til Lillehammer grense der Saksumdalen tar over. For over 40 år siden startet jeg opp som mjølkeprodusent her på en da som nå middels stor gard. Det var etter det såkalte opptrappingsvedtaket for landbruket i 1975 og det rådde optimisme og framtidstro i næringa. Jeg har for lengst overdratt garden til neste generasjon og det er fortsatt heldigvis ku både i fjøset og på beitene sommerstid.

Ser en på hva som har hendt disse vel 40 årene når det gjelder garder i aktiv drift og først og fremst med mjølkeproduksjon så er det ei trist historie.

En rask og omtrentlig opptelling viser at på denne strekning på vel 7 km er det på disse årene blitt borte 28–30 mjølkeprodusenter. Et forsiktig anslag tilsvarer det mellom 325 og 350 kyr eller snaut 10 kyr i gjennomsnitt pr. nedlagte bruk. De kyrne som er borte fikk sitt fôr stort sett fra gardens produksjon av gras, beite og på setrer og i utmarka sommerstid.

Det bor folk på de fleste av plassene enda, men dyra er stort sett borte. Og det merkelige er at om det meste av jorda fortsatt høstes, så er det ikke særlig overskudd på fôring eller mange som selger fôr. Mange kjører mye lengre etter fôret nå enn før og det er kamp om dyrkajorda fortsatt Det er heller ikke mer enn 2–3 stykker som har utvidet besetningene vesentlig.

Det er naturlig å spørre hvordan det ble mat nok til disse 300 flere storfe og hvorfor det har blitt slik?

Strukturrasjonalisering kaller mange det- men det er vel heller en strukturutvikling som har stått for rasering av mangfoldet med små og større garder i drift? Organisasjoner og ulike politiske partier snakker om at alle bruk skal ha livets rett, og om å ta vare på de små- og mellomstore bruk. Vi skal ha levende garder over hele landet. Ta landet i bruk. Men slik er det ikke i praksis. Vi er nå nede mot 7.000 mjølkeprodusenter i Norge og om 15- 20 år kan det tallet godt være halvert?

Hva skal så til? Det er ikke et entydig svar på det men priser og lønnsomhet må være ett av dem. Gardbrukeren får nå en basis pris på vel 4 kr pr. liter mjølk levert. I butikken koster melkeliteren 18 – 20 kroner (en tier mindre en brus)

Et generasjonsskifte der yngre ikke ser seg tjent med å gå inn i yrket er nok en annen forklaring, også det basert på lønnsomheten i drift, bundetheten med husdyrstell sammen med gode muligheter for annet godt lønnet arbeid i privat og offentlig sektor.

Sist år ble det brukt millionbeløp (mye av det betalt av produsentene sjøl ved økte omsetningsavgifter) for å kjøpe ut mjølkeprodusenter. Rundt 200 aktive produsenter slutter nå ved nyttår. Nå har det vært for lite mjølk. Ledende meierifolk som blir konfrontert med spørsmålet om det var riktig, svarer at å stille slike spørsmål bare er etterpåklokskap. Det er vel ikke noen form for klokskap i det hele tatt det som har skjedd?

I beskjeden grad er de mellomstore bruk tilgodesett i de siste landbruksoppgjørene. Alle snakker varmt om at de må bestå. I fjor godtok landbruket et såkalt nulloppgjør i god dugnadsånd. I år må det bli reelle forhandlinger og økning i priser og overføringer.

Koronakrisa har vist at forbrukeren velger norske varer og er opptatt av matsikkerhet og sporbarhet. Nå er tiden inne for å forlange betaling for råvaren som produseres 365 dager i året. Det er ikke noe urimelig krav.

Prisene på råvarene har nærmest stått stille i dette årtusenet. Alle vet at de innsatsfaktorene, som skal til for å produsere varene, har økt betraktelig i samme perioden. Da er det kanskje ikke så rart at mange slutter? Men er det slik vi vil ha det? Jeg savner kua, produsentmiljøet og kollegene som driver med husdyrproduksjon. Det bør folk utenom landbruket også gjøre og tenke over hva som skal til for å berge det vesle vi har igjen.

Olav Iverslien, Gausdal