- Endelig en Peer slik Ibsen beskriver ham

Drittsekken peer: Peer viser seg som den drittsekken han er allerede i behandlingen av Ingrid på Hægstad (Andrea Rudland Haave).

Drittsekken peer: Peer viser seg som den drittsekken han er allerede i behandlingen av Ingrid på Hægstad (Andrea Rudland Haave). Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Endelig fikk vi en Peer Gynt slik Ibsen beskriver ham: En bortskjemt, egoistisk lystløgner blottet for empati. Det var på tide.

DEL

Den nye «Peer Gynt ved Gålåvatnet», med Erik Ulfsby som regissør og Mads Ousdal som Peer, hadde sin generalprøve torsdag kveld. Anmeldelsen er basert på den. Jeg var forberedt på spektakulære, visuelle virkemidler på storskjerm og drukningsdrama på et båthvelv ute i Gålåvatnet. Alt kunne egentlig skje, siden den nye «Peer Gynt» var annonsert som noe fullstendig nytt. I stedet fikk vi en forestilling med forbausende behersket og smakfull scenografi, stram regi og sterkere fokus på en Peer fullstendig strippet for guttaktig sjarm.

Det åpner med at Peer spretter rundt på setervollen. Han gir seg hen til dansen, sorgløst og lekent, før han andpusten kaster seg ut i Bukkerittet med mor Åse som tilhører. Dette nydelige og presise samspillet mellom mor (Birgitte Victoria Svendsen) og sønn viser klart allerede her at det går galt med den som vokser opp med ei mor som skifter mellom å kjefte og skjemme bort, uten konsekvens og krav. Mor Åses død, som tidligere har gitt oss litt blankt i øyekroken, er her en grotesk avsløring av en rastløs og selvsentrert sønn som ikke makter å se andres behov og følelser.

At han sleper med seg sin døde mor ned i båten etter den ene armen, blir imidlertid litt vel drøyt. Dovregubben, hans datter, den grønnkledde, og alle trollene er et praktfullt skue. De enøyde trollungene fungerer perfekt i tova ullfiller. Den grønnkledde er full og ekkel, og Dovregubben sjonglerer elegant mellom alle landets dialekter, endog samisk. Han er åpenbart hjemme overalt.

Hele nyoppsetningen på Gålå synes å bygge opp med dette for øyet: Vise hvem Peer er, og hvem han blir gjennom et langt liv i utlendighet, hans likegyldige forhold til andre og hans utnyttelse av medmennesker med bare egen profitt som mål. En like aktuell problemstilling for oss nordmenn nå som for nærmere 150 år siden.

Utdragene fra Ibsens dramatiske dikt er plukket med hard hånd, minimalt med nasjonalromantikk og ingen seterjenter med pupper i høystakken. Når Solveig synger sin ventesang, ender sangen i et skrik, ikke med en vakker operavibrato. På stranda i Marokko slipper ikke Peers utenlandske venner til med sine kommentarer.

Her er bare en snydens full Peer som skryter og ljuger uhemmet. Når han så trygler Vårherre om hjelp når «vennene» stikker av med båten hans, blir Peer så ynkelig og patetisk at det river. Båten går ned med mus og mann, til Peers store tilfredshet. Han affiseres overhodet ikke at hvilke menneskelige tragedier som utspilles rett for øynene hans. Det er Peer Gynt i et nøtteskall.

Heidi Ruud Ellingsen som Solveig er åpnere og mindre sjenert enn før. Hun blir mer enn et symbol på evig kjærlighet, selv om sluttscenen med «I min tro, i mitt håp og i min kjærlighet» fortsatt er litt klissete. Slutten oppleves som mindre rørende enn før, kanskje fordi vi er blitt vant til en mer lutrygget aldrende angrende Peer. Scenen der han skreller en løk, er nydelig. Mads Ousdal leverer i det hele tatt en Peer som er det mest levende, frastøtende og rørende nyanserte jeg har sett til nå.

Kjetil Bjerkestrands musikk med Grieg flettet inn der han hører til, er en fin stemningsskapende effekt, mens fiolinist Arve Tellefsen slipper til med Ole Bull der det trengs ro og melankoli.

Her er mange som fortjener ros, både profesjonelle, amatører, unge og gamle. Alle har bidratt til en strålende «Peer Gynt» jeg anbefaler på det varmeste.

SE BILDER: Slik ser den nye forestillingen ut

Artikkeltags