Geirr Lystrup 60 år

Geirr Lystrup

Geirr Lystrup Foto:

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Jeg ble kjent med Geirr Lystrup som visedikter da han ga ut LP-plata «Grendevisur og danselåt» i 1977. Jeg var 20, Geirr 28. Søndag 22. mars fyller han 60, og jeg gratulerer hjerteligst med dagen.

DEL

Hjerteligst fordi det fortoner seg som en umulighet å ikke ta denne folkekjære ordkunstneren, poeten, lyrikeren, komponisten, sangeren, gitaristen, forfatteren og dramatikeren til hjertet.

Jeg har aldri møtt Geirr Lystrup på ordentlig. Visst har jeg overvært konserter med ham, første gang i 1979 tror jeg. Jeg har snakket med ham på telefon, og det var riktig hyggelig. Men først og fremst har jeg blitt glad i ham gjennom det han har skrevet og utøvd, og gjennom de mer enn 30 åra som har gått siden «Grendevisur og danselåt», fått mer og mer sans og respekt for ham.

Denne kjærligheten begynte som sagt med nevnte plate. To år seinere gjorde han noe andre ikke hadde gjort. Etter et opphold på Grønland laget han langspillplata «I menneskenes land». Jeg har den ennå, usignert. Dette er ei plate som handler om inuittene og deres kultur, om den danske imperialismen, om Hans Egede og mye mer på verdens største øy. Jeg husker spesielt den kostelige vokale duellen med Hans Marius Stormoen.

Platene kom om ikke jevnt, så trutt og trofast. Den ene godbiten etter den andre. Lystrup hørte til visebølgen fra tidlig 1970-tall. Han var en del av den, men våget å gå egen veger. Han hadde med seg røttene sine, fra Vinje i Telemark, og var tydelig djupt forankret i folkemusikktradisjonen. Han sang og synger mye på dialekta si, også etter at han gjorde ringsaksokning av seg. En tid bodde han i Lom og ble ganske mye gudbrandsdøl. I dag er det få som ikke regner ham som ringsaksokning og brumunddøl sjøl om han musikalsk og kunstnerisk er mer for verdensborger å regne.

Etter hvert er barna blitt viktigere og viktigere i hans kunstneriske virke. Lillehammer har mer enn én gang hatt besøk av Lystrup i samarbeid med ikke minst Søre Ål skole. Det har resultert i store musikalske forestillinger i Maihaugsalen. Men leter vi i hans lange repertoarliste, finner vi allerede tidlig i karrieren tekster som tar opp barnas verden. Jeg tenker ikke minst på den vesle pendlervisa om jenta Anna som må reise langt med bussen for å komme til og fra skolen. Ei vise om unger, men også om sentralisering; et tekst som tar de små sitt parti.

For det er småfolk, enten de bor et sted i Norge, eller i Sierra Leone eller på Sri Lanka, som er Geirr Lystrups mennesker. Han synger om dem med varme og solidaritet, men alltid med respekt. Han gir dem menneskeverd sånn at vi som bor i verdens rikeste land kan identifisere oss med dem som har lite og ingen ting.

Lystrup har orientert seg i mange retninger og sjangere. Han har søkt inspirasjon i kirkemusikken, i østerled og i hjemlige tradisjoner. Få har vært og er så tilsynelatende fordomsfrie i ord og toner som nettopp Geirr Lystrup.

I andre sammenhenger oppviser han uforglemmelig satire, lun humor og opprørske tekster mer like Alf Prøysens enn Rudolf Nilsens. Men ikke ufarlige av den grunn. Jeg har ikke tall på hvor mange plater han har gitt ut, men jeg tror det er 20, i tillegg til visebøker, selvfølgelig. Hittil er det blitt fem Spellemannpriser.

Han har komponert noen av de vareste og mest stemningsfulle melodier i norsk samtidsmusikk. Men det er nok allsidigheten og utretteligheten som har gjort at Lystrup ikke bare har overlevd, men blitt en bauta.

60-årsdagen feirer han med Lysmannen-konsert i Halden og utgivelse av «Barnesangboka mi». Typisk ham!

Et av Berthold Brechts mest kjente stykker heter «Det gode menneske fra Sezuan». Geirr Lystrup kan i sannhet kalles «Det gode menneske fra Brumunddal».

Artikkeltags