«Ja, da blir vi mennesker ofte forkomne og hjelpeløse. Vi fakser og virrer hit og dit i ville forsøk på å overkomme våre egne redsler.»
Så står å lese i Stig Sæterbakkens nye roman. Det er sant - i alle fall når det gjelder personene i romanen, men de angår oss alle.
Det er en svært god bok: Hovedpersonene er klart risset opp, småbymiljøet ved havet levende tegnet, og handlingen - ja, den er fra ende til annen så rar og spennende, så dynamisk og uhyggessvanger, ja, så suggestiv at man ikke klarer å legge boka fra seg før den er ferdiglest. Da er man også skikkelig pumpa. En bragd, det er hva den er.
En mann i 40-års-alderen sitter alene hjemme sammen med sin hustru på 42-års fødselsdagen. Han heter Sigmund Winther og har en viss posisjon i byen, er advokat og har flott hus med hage og alt som skal til for å virke «vellykket». På bursdagskvelden får han uventet besøk av en kamerat fra ungdomstiden, Gunnar Samuelsen - en litt loslitt og forsoffen type som gjerne tar seg en knert. Med seg har han et gammelt kassettopptak som han tok opp på et møte der både han og Winter deltok da de var ganske unge - sammen med et par-tre likesinnede, alle gymnasiaster. For de er politisk radikale disse guttene, har dannet klubben «Anarkistisk Elevunion» og diskuterer så flisene fyker. Den besøkende vil gjerne spille av båndet for Winther - og får gjøre det. Hvorpå Winther får et sjokk. Hadde han virkelig vært slik som ung, hatt en så kald og overlegen stemme når han sa noe? Vært så aldeles totalt alene med de andre rundt seg, så utafor i kretsen? Og uten å ha skjønt dette selv?
Han hadde gått rundt i mange år og trodd at han var en beleven og livfull mann som hadde lett for å ordlegge seg og som sjarmerte folk han var sammen med. Skulle det motsatte ha vært tilfellet, at han hadde vært en forknytt tørrpinn, et omstendelig og uinteressant null? Lydbåndet tydet på det.
Winther begynner å tenke på om han var slik fremdeles. Har han greid å se seg selv før? Har han visst hvorledes han virket på andre før lydbåndopptaket avslørte det?
Spørsmålet blir et ledemotiv i Sæterbakkens bok. Og det blir mer og mer brennende i ham, særlig fordi den påtrengende og frekke Samuelsen stadig minner ham om det. For vennen blir boende hos ham i ukevis. Og provoserer ham voldsomt gang på gang. - ikke bare ved å slå seg til i Winthers arbeidsværelse, benytte hans bad, kjøkken osv. Men også ved sin væremåte, sin tilsynelatende elskverdighet. Winther blir tung til sinns av ham, melankolsk og nedfor. Nesten alt han sa vekket uroen i ham: «Jeg ble ikke kvitt tanken på at han hadde noe ødeleggende på lur; om ordene var vennlige nok, var det noe diffust - noe insinuerende - noe listig allikevel over måten han sa det på - som om vennligheten bare var et skalkeskjul, under dekke av hvilket han forberedte et fremstøt --- Eller var jeg for mistenksom?»
Mulig det, men vennen skyver ham mot et selvoppgjør, en selvinnsikt som er svært ubehagelig for ham. Og som eksploderer under et lite selskap ekteparet Winther arrangerer en kveld - skildret i så intense ord og vendinger at det er rent ut makeløst. På grunn av Samuelsens oppførsel ved spisebordet og etterpå går Winther rett og slett i spinn. Han orker ikke lenger å verge seg mot den innpåtrengende anklageren, han faller sammen. «Det var som om alle ulykkelige og pinlige tildragelser kom kastende over meg. Det var et helt liv. Et vilt flimmer. Det kom alt sammen på en gang, veltende over meg som et ras, alt jeg hadde sagt alt jeg hadde gjort - det lukket seg som et enormt lass av kram snø rundt meg - jeg ville rope, men det kom ikke en lyd - strupen var tom.»
Sigmund Winther føler det som om han for godt er ferdig med menneskene. Han vil ikke snakke med noen mer eller omgås noen. Han vil klare seg helt på egen hånd. «Min ulykke skal bli min redning», tenker han
Men blir den det? Det vil leseren selv kunne finne fram til på de siste sidene i denne merkelige romanen.
Den er ellers skrevet i en sugende, langbeint, gjentakende stil, ikke ulik Dag Solstads, men selvstendig nok, som skreddersydd til emnet. Som atter en gang er den modne manns oppgjør med seg selv, men her i en ny drakt som byr oss alle på nye utfordringer.