Sæterbakkens stemme

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Å høre sin egen stemme for første gang kan være en uvirkelig opplevelse for mange. Lillehammerforfatter Stig Sæterbakken synes det er så spesielt at han skrev en hel bok om saken.

DEL

Det vil si, han skrev en bok med utgangspunkt i det å høre sin egen stemme.

- Jeg hadde bokas første setning klar lenge: «Jeg var 42 år da jeg hørte min egen stemme første gang.», forteller Stig Sæterbakken (40), forfatter født, oppvokst og bosatt i Lillehammer.

Nå var det ikke det som ble bokas første setning. Det var i det hele tatt en del som ikke ble som Stig Sæterbakken hadde tenkt da han skrev sin nye roman «Besøket».

10. oktober holder Cappelen lanseringsfest for Sæterbakken og boka hans på Spasibar i Oslo. Men allerede denne uka er den trolig å finne i bokhandelen. GD har smuglest boka, og traff en opptatt Sæterbakken på Café Banken i går til lunsj og bokprat. Han tok seg tid til det, innimellom sin nye jobb som kunstnerisk rådgiver for Litteraturfestivalen og en konferanse i Danmark med det noe kryptiske tema «idiosynkrasi», som handler om avsmak og det frastøtende i kulturen, hvor Sæterbakken skal holde forelesning med tittelen «Det obskøne og det melankolske». Men noen akademiker vil ikke Sæterbakken beskyldes for å være.

- Jeg er jo oppvokst på landet, i Øverbygda!

- Men i Øverbygda går vel kanskje forfatter og akademiker for å være det samme, forsøker vi oss.

- Litteratur setter under debatt problemet å være menneske. Noe så enkelt og vanskelig som det, sier Sæterbakken som utdyper dette med ideen om å høre sin egen stemme:

- Det er en ursituasjon, og kan være en sjokkerende opplevelse for mange, for de aller fleste, tror jeg. Det dreier seg om identitet og selvbilde. Opprinnelsen til ordet person, «personale» på latin, er jo også «gjennom stemmen», det vi er gjennom stemmen. I vår kultur er det samtidig som om dette blir overdrevet til det groteske. Vi er besatte av vårt eget selvbilde, ser alt, en hel verden, ut ifra det. Når Odyssevs sier «Jeg er ingen», er det svaret som redder ham fra kyklopen. Det er kanskje noe av det samme som skjer med Sigmund Winther, hovedpersonen i min roman, slik han utvikler seg i fortellingens løp, at han kommer til det stedet hvor man gir opp tanken om hvem man er, til fordel for noe større og viktigere.

Hovedpersonen Sigmund får besøk av en gammel klassekamerat fra gymnasdagene som har med seg et lydbåndopptak av blant annet Sigmunds stemme. Både stemmen og klassekameraten, besøket, volder ham store problemer, selv om det besøket han har vanskeligst for å forholde seg til er at det er han selv som kommer på besøk. Men som Odyssevs justerer han selvbildet, og boka får noe som kan tolkes som en happy ending.

- Jeg hadde tenkt en mye mer dyster slutt, men så ble det i stedet nærmest en slags happy end, min første sådan, sier Sæterbakken som antyder at det var historiens egen moral som endret de grusomme sluttplanene.

- Det var en moralsk avgjørelse, vil jeg si. Jeg kunne ikke la hovedpersonen gjøre det jeg egentlig hadde tenkt at han skulle. Det gikk bare ikke.

- Så du er ingen mørk og dyster type?

- Noen mener kanskje det av dem som leser bøkene mine. Men jeg klarer ikke å tenke i slike båser som positiv eller negativ. Jeg prøver bare å være tro mot karakterene i bøkene mine, deres livssituasjon og deres måte å oppleve verden på, sier Sæterbakken.

Sæterbakkens stemme har vært hørbar for andre enn ham selv ganske lenge, blant annet gjennom flere diktutgivelser, essaysamlinger og romaner, den første i 1984. Det var også på 80-tallet at Sæterbakken stemme vakte forargelse i lillehammersamfunnet. På Lillehammer gymnas spilte han i bandet «Grå» sammen med to øyværinger og en lillehamring. De fire guttene malte seg hvite i ansiktet, kledde seg i gamle korpsuniformer fra pinsemenigheten med et stilresultat Sæterbakken beskriver som hardt og halvfascistoid. Musikken var bråk og industriell støy.

- Vi var ekstremt upopulære lenge før vi holdt vår første konsert. Men man skulle ikke stikke hodet så langt fram i Lillehammer før det skjedde. Det startet blant annet en foreldreaksjon i Øyer da vi skulle spille der. Faren min ble oppringt med spørsmål om han var klar over hva sønnen holdt på med, forteller Sæterbakken som mener opplevelsene de to årene «Grå» eksisterte, gjorde dem sterkere alle fire.

Å høre sin egen stemme har også for Sæterbakken vært en ubehagelig opplevelse.

- Man opplever en slags splittelse, fordi man høres jo helt annerledes ut enn oppi sitt eget hode. Du møter ditt eget spøkelse, på et vis. Til og med en operasangerinne jeg snakket med i fjor da jeg begynte med dette, sa det samme. Selv hun som visste hun hadde en vakker stemme, hørte en stemme hun ikke greide å forholde seg til. Det er jo ganske interessant å tenke på, at gjennom stemmen blir vi en person. Men i denne stemmen, når vi selv hører den, er det som vi hører en annen, sier Sæterbakken.

Artikkeltags