Tar rocken tilbake

Magnus Lillengen lot gitaren skrike.

Magnus Lillengen lot gitaren skrike. Foto:

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Under det mystiske navnet Young Fogertys finner vi tre av Norges fineste rockere. De forsøker å ta tilbake Creedence Clearwater Revival fra to-manns orkesterne som herjer rundt på høyfjellshotellene denne påska.

DEL

Med en oppvekst i bygde-Norge har jeg fått min del av Hubba-Bubba tolkninger av John Fogertys sanger. Spesielt «Proud Mary» har blitt pervertert med saksofon-soloer, dvask gitarspilling og masse romklang. Men sånn var det når eneste mulighet for kulturelle opplevelser bestod av danseband på lokalet eller blandakor bestående av pensjonerte gardkjerringer. Lillehammers Morten Lunde (Shit City, The Mormones), Ole Petter Andreassen (The Cumshots, Black Debbath, Thulsa Doom) og Håvard Takle Ohr (El Cuero) har de siste årene misjonert Creedence-budskapet som noe ufortjent ikke har fått den status som Neil Young, Gram Parsons og de andre alternativ country-inspirasjonskildene har oppnådd.

Et annet band som også er glad i covere er blues-kvartetten Screaming T-Kleiven & Trio Grande som fikk jobben med å få påske-dorske døler i konsert-modus. Falsk/Mathisen sang at «en blues tar aldri slutt» og det gjorde den heller ikke på Paddy´s litt lenger nord i Storgata samme kveld hvor det ble arrangert en 12-timers Mini Festival. Gitarist Magnus Lillengen & co holdt seg derimot i selene og spilte et halvtimes bluesrock-sett hvor gitarspillingen hans får velfortjent oppmerksomhet.

Rundt halv-tolv tida skled de tre råtassene av noen hedonistiske rockere opp på scenegulvet. Ole Petter hadde samme bekledning og utstyr som når han spiller med Kristopher Schau og sjokkrockerne i The Cumshots; cowboyhatt- og boots, skinnjakke og brodert skjorte. Når han tar på seg gitaren endrer han karaktert og går under scenenavnet El Doom. Og El Doom har alltid fått god mottagelse på Lillehammer og storkoste seg også denne gang. Han startet freidig med å introdusere dem som et Flekkefjord-band, mens Håvard fra Ålesund og Morten bare ristet på hodet og humret. Og med det satte de tonen for resten av kvelden. Foreldrene til bassist Morten var på plass og fikk en hyllest fra Flekkefjord-mannen for den ekstra gode jobben de gjorde den kåte høstdagen i 1976 da Morten ble unnfanget.

Young Fogertys spilte alle de kjente sangene, men også titler som bare de mer innbitte Creedence-lytterene kjenner til. - Ved å spille i et coverband så slipper man å lure på om de fremmøtte liker låtene eller ei, kvitret Ole Petter. Trioen spilte energisk, bredbent og med store glis.

Etter et vel gjennomført sett takket de for seg, men kom raskt opp igjen med hjelp av rop og klapp fra salen. - For et herlig liv! På første rad står damene og hyler, gliste gitaristen mens han svett under bremmen hang på seg seks-strengeren igjen. Aldri har vel kommentaren «Spell no´Creedenca ´a!» fra salen passet bedre enn akkurat denne kvelden.

Artikkeltags