Når boken «OM HELLO», som dokumenterer konferansen om «desentralisert kunst», i disse dager presenteres på BASTARD Bokmesse i regi av Oplandia senter for samtidskunst, er det naturlig å videreføre debatten om forvaltning og ansvar for denne type kunst.

Nils Ohlsens tilsvar til mitt innlegg i GD om Lillehammer Kunstmuseums (LKM) samfunnsansvar, viser manglende vilje til å gå inn i problematikken og manglende kunnskap og forståelse for hva stedskunst er. Istedenfor å svare om museets ansvar og holdning til kunstprosjekter innenfor steds og desentralisert kunst, bruker Ohlsen det meste av sitt innlegg til å skryte av LKMs fortreffelighet.

Stedskunst er laget spesielt for et bestemt sted og tar utgangspunkt i stedets historie, geografi, sosiologi, biotop etc. Å bruke Gormleys skulptur «Moderskipet» som eksempel på stedsspesifikk kunst er uriktig – Gormley har aldri tiltenkt arbeidet sitt til stedet der det nå er plassert.

Mitt poeng med Strindbergmaleriets presentasjon var at det står i grell kontrast til at LKM avslo å motta et verk av Jan Berdyszak, med all den relevans og tilknytting han har til regionens kunstliv. Et forhold Ohlsen ikke kommenterer overhode.

Ohlsen skriver: «det er svært få museer i verden som kan forvalte stedsspesifikk kunst, som er både vanskelig å samle og bevare». Original Stedskunst krever en annerledes forvaltning enn «Gallerikunst», men å karakterisere den som vanskelig beror på manglende kompetanse. De fleste stedskunstnere har også materiale i form av dokumentasjon, fotografi og «nonsites-objekter» som museer tar inn i sin samling. Om LKM finner området krevende må de anstrenge seg for å håndtere utfordringene. De kan se til museer som har erfaring på feltet (f. eks. Nasjonalmuseet) og ta kontakt med kunstsentrene og fagforeninger for å oppdatere seg på aktuell kunnskap.

En annen forsømmelse fra museets er manglende interesse for kunstarenaer i fylket som arbeider med desentraliserte kunstuttrykk. Vi er f. eks. heldige å ha en unik kunstinstitusjon i Innlandet – Harpefoss Hotell (HH). Det er imponerende hva de har fått til i løpet av de tolv årene de har hold på.

En kunstnerdrevet arena med hovedvekt på desentraliserte kunstutrykk - mycelium, festivaler, utstillinger og sjangerovergripende prosjekter. HH har opparbeidet seg status som en viktig, nyskapende og særdeles aktiv kunstarena. De får jevnlig besøk av kunst og kulturinstitusjoner - fagpersoner fra hele landet og internasjonalt. Nasjonalmuseet har vært på uformelle og formelt besøk for informasjonsutveksling. LKM utmerker seg ved å ikke å pleie kontakt overhodet.

Uansett – det er, som jeg har påpekt ved å vise til offentlige dokumenter, et samfunnsansvar for LKM å forholde seg til det som skjer i kunsten rundt seg – de er ikke et privat museum – de kan ikke fortsette å neglisjere vitale kunstpraksisiser på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå uten at det får konsekvenser. Kunsthistorien – historien om Innlandet blir ufullstendig og mangelfull. Dette er et musealt ansvar!

Å blande inn, som Ohlsen gjør på slutten av sitt innlegg, prinsippet om «armlengdes avstand» i forhold til museets autonomi, blir for meg absurd – det måtte i så fall være LKMs armlengdes avstand til store deler av det levende kunstlivet i sine nærmeste omgivelser.

Egil Martin Kurdøl - billedkunstner, Lillehammer

Les også

Lillehammer Kunstmuseum forsømmer sitt samfunnsansvar

Les også

Så klart tar kunstmuseet ansvar!

Les også

Er kunstmuseet interessert i stedskunst?