Gå til sidens hovedinnhold

Kunsten og Lillehammer

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


- Norske kunstnere har alltid villet reise ut, skriver Svein Olav Hoff i sin bok «Kunsten og Lillehammer». -Ut for å oppleve, ut for å lære og ut bare for å komme bort fra den daglige repeterende dont.

Og de dro til København til Paris og til Roma. De dro dit de visste det var noe å hente, noe å bruke. De gjorde som nordmenn alltid har gjort. De oppsøkte sin europeiske kulturarv. Derfor er Hoffs bok mer enn bare en biografisk oversikt over de såkalte «Lillehammer-malerne»: Den løfter en liten norsk by inn i en større sammenheng. Den gir oss historien om kunstnere som forsto at selv når du maler norske elver, norske fjell, norske garder, menn og kvinner, ja, selv når du maler norsk snø, har du noe å lære i Paris.

Det er en unik periode i byens og distriktets historie Hoff beskriver. En periode på 20-30-40 år som vi har hørt om, lest om. men aldri helt forstått betydningen av. Samtidig gir boka en følelse av at det er noe som har gått tapt, noe vi har mistet. Kanskje ikke så dramatisk som byens sjel, men for den som kom til Lillehammer så sent som på begynnelsen av 1970 tallet, så kjenner man seg bedre igjen i noe av den atmosfæren, noe av det miljøet Hoff skriver om, enn den byen som man møter i dag.

Nei dette er ikke en bokanmeldelse, på ingen måte. Dette er bare noen tanker etter å ha hatt en stor og god opplevelse. Anmeldelsen får andre og bedre kvalifiserte ta seg av – og det gjør de selvfølgelig ...

Gunnar Tore Larsen, Lillehammer