I en krok bak et søppelstativ under en gardintrapp i Trondheim står en skadet skulptur av Ringebu-kunstner Torbjørn Kvasbø. Der har den stått i mange år.

Det sørgelige synet befinner seg i foajeen på Øya helsehus. Eieren er kommunen. Som legestudent for noen år tilbake passerte jeg skulpturen daglig. Vi spøke om at det kunne være en iscenesatt performance: En dag ville gardintrappen velte over kunstverket. Den stod jo allerede rett ved restavfallet, klar til å feies opp. En nyskapende og modig fremvisninga av en av våre mest anerkjente samtidskunstnere, fleipet vi.

Til slutt var det ikke morsomt lenger. Jeg sendte mail til kommunen. «Takk for tips. Dette skal jeg følge opp.» var svaret. Tre og et halvt år senere står den der fortsatt. Jeg sendte nylig en ny mail. Ingen svarte. Heller ikke da jeg purret.

Denne historien er dessverre langt fra enestående. Utenfor museene og kunstinstitusjonene, særlig i offentlige virksomheter, er den nødvendige kunstkompetansen ofte fullstendig fraværende.

Oslo kommune er det største skrekkeksempelet av dem alle. I 2021 gjorde en høyttrykksspyler slutt på Hlynur Hallssons veggmaleri som kommunen selv hadde betalt 100.000 kroner for to år tidligere. Kunstner Bjørn Karlsen fikk 350.000 kroner i erstatning i 2014 etter at kommunen rotet bort et 5 x 1,75 meter høyt bilde i forbindelse med oppussing av Grünerløkka skole. Utrolig? Det blir verre.

Oslo kommune eier ca. 18.000 kunstverk. Per september 2017 var det ingen som kunne gjøre rede for 1.642 av disse, mange av dem laget av våre mest kjente kunstnere. Blant annet Jakob Weidemann, Fritz Thaulow, Inger Sitter, Hanne Borchgrevink og Franz Widerberg.

Mange kunstsamlere og kunstnere har opp gjennom årene donert sine samlinger til offentlige institusjoner og kommuner. Det har mer enn én gang vist seg å være en usedvanlig dårlig idé. Rolf Stenersen donerte på 1930-tallet en stor kunstsamling til Oslo (da Aker) kommune. Minst 47 kunstverk er forsvunnet fra samlingen. Vår mest kjente kunstner, Edvard Munch, donerte også hele sin samling til Oslo kommune. Først 23 år senere åpnet museet. Sveitservillaen hans ble revet for å bygge parkeringsplass. I mellomtiden ble en rekke bilder hengt opp usikret her og der i kommunen. Blant annet på Sogn studentby. Det gikk som det måtte gå. Noen studenter fikk antagelig redusert nedbetalingstiden på studielånene sine betraktelig.

Sikkerheten var som kjent ikke så mye bedre etter at museet åpnet heller. En konservator stjal 71 verker. En kunsttyv røvet først «Vampyr» fra Munch-museet, deretter «Skrik» fra Nasjonalgalleriet - midt under selve åpningsseremonien til OL på Lillehammer i 1994.

Til OL ble det også bestilt ny kunst. Etter lekene fikk høyskolen i Lillehammer donert kunstverk verdt mange millioner. To tiår med vanskjøtsel senere var samlingen et trist skue. Arne Malmedals gule bilde «Uten tittel» hadde bulker i seg. Noen bilder var blitt forsøkt reparert med teip. Andres Serrano sitt verk «Piss» var så solbleiket at gulfargen var blitt nesten hvit og «Red Box» av Sven Påhlsson var blitt omdisponert til bøttekott (!).

Kommuner, høyskoler og andre virksomheter uten kunstfaglig kompetanse eier store deler av vår felles kulturarv. Det er et stort problem. Men kompetansen finnes der ute, bare noen vil ta ansvar.

Og det skal høyskolen på Lillehammer ha: De har tatt tak i problemet. I 2020 nedsatte de et kunstutvalg med ekstern kompetanse. Kunst er blitt restaurert og UV-glass montert. Det fortjener de skryt for.

Kan noen redde Kvasbø også før han lider samme skjebne?

Ragne Victoria Kolaas Stauri, spaltist, Lillehammer