La Gålå og Peer Gynt være i fred!

- Vannspeilet på Gålåvatnet var mer enn bra nok som det var, mener Lars I. Toverud.

- Vannspeilet på Gålåvatnet var mer enn bra nok som det var, mener Lars I. Toverud. Foto:

Av
DEL

leserinnlegg

Peer Gynt – forestillingene spilles på Gålå i disse dager. Regissøren Marit Moum Aune har ved flere anledninger stått fram i media og lagt nye sider til Henrik Ibsen, til stykket og til selve presentasjonen.

I år er det åpenbart at det er Snøhettas scenografiske konsept som er kremen i forestillingen, og skal være magneten som skal suge folk til Gålå-vatnet 9 kvelder i august. I tillegg har regissør Aune funnet fram til at Ibsen var opptatt av rasisme, og også lovet at dette skal bli en politisk forestilling.

Arkitektfirmaet Snøhetta har laget to bygg med skrått tak, Biblioteket i Alexandria og Operabygget i Oslo, og dermed har de blitt verdensberømte i Norge, også på grunn av en egendrevet oppsnakking av egne arbeider ved ethvert høve. Kortversjonen fra Operabygget i Bjørvika, basert på egne erfaringer fra mange besøk: Elendig utformet garderobe og serveringsarealer, forferdelige toaletter, for liten avstand mellom seteradene i salongen. Se til operabygget i Vilnius, så vil man skjønne hva jeg mener. I tillegg er to av byggets utvendige sider utilstrekkelig bearbeidet- mot det nye Munch-museet og mot Sentralbanestasjonen. Disse gudbenådede skal nå få maltraktere det storslåtte landskapet på Gålå.

Regissør Aune har funnet ut at Ibsen var opptatt av rasisme, og vil åpenbart gjøre dette til et hovedpoeng. Ibsen utformet Peer Gynt ut ifra sagntradisjoner fra Gudbrandsdalen, både fra Sel, Rondane, Sødorp og Jotunheimen. Handling 1, 2 og 3 bygger entydig på disse, med Bukkerittet fra Jotunheimen, de 3 budeiene og Bøygen fra Selsfjellet, storjegeren Per fra Sødorp, samt historier som ble formidlet til Ibsen under hans reise i Gudbrandsdalen i 1862, samt annet materiale fra Peder Chr Asbjørnsen og andre dyktige fortellere fra Nord-Gudbrandsdal.

Handling 4 som utspiller seg i Nord-Afrika er full av humoristiske innfall som vel neppe kan tolkes i retning av at Ibsen var opptatt av rasisme i dagens definisjon.

Handling 5 som etter min mening er den sterkeste, er i alle fall ikke et innlegg i rasismedebatten, men viser den gamle Peer ta seg til rette på båthvelvet, og som hele tiden viser at han har vært seg selv nok, hele livet.

Marit Moum Aune kan med stor fordel sette seg inn i Sverre Mørkhagens bok om Peer Gynt. Boken gir en ypperlig innføring i hele skaperprosessen av stykket til det ble ferdig fra Ibsens hånd i 1867.

Jeg har hatt gleden av å se Peer Gynt på Gålå, med fremfor alt Per Tofte som Peer, flere ganger og på den vakreste dialekten i Norge, Svein Sturla Hungnes og så Dennis Storhøi. Det rekker lenge for meg.

De to største øyeblikkene i alle de 9 gangene, er når stykket begynner og bryllupsgjestene kommer roende over Gålåvatnet. Det andre er når Mor Åse dør akkurat når solen går ned bak Valsfjellet, og de siste solstrålene svøper over ansiktet hennes.

Dette er en regi som er i pakt med naturen i Gudbrandsdalen, den er gratis og krever ikke spjåkeri fra arkitekter eller regissører som gjør det de kan for å ødelegge stykkets sjel og rive det løs fra den forankringen det med rette har i Gudbrandsdalen.

Peer Gynt er Gålå og Gudbrandsdalen. Akkurat som prototypen til meterstokken er lagret i Paris, og er uforandret for evigheten, så skal man i respekt for Ibsens verk la Peer Gynt være lik den opprinnelige utførelsen på Gålå for, om ikke evigheten, så for all fremtid. Så kan man eksperimentere i London, Tokyo, Helsinki, Budapest og trekke inn alt hva man lyster, men la Gålå og Peer Gynt være i fred!

Vannspeilet på Gålåvatnet er mer enn bra nok, og skal ikke bli en kulisse som Snøhettas arkitekter skal speile seg i. Gud forbyde!


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags