Gå til sidens hovedinnhold

Landbruk uten samvirke er neppe i gudbrandsdalsbøndenes interesse

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Hva kan og bør gjøres når det oppstår overkapasitet i slakteriindustrien? Er svaret at kommunene skal investere skattekroner i nye industribygg for nye aktører?

Den norske bonden produserer hovedsakelig for det norske markedet, og en avgjørende forutsetning for å oppnå et fornuftig inntektsnivåer at markedet er i balanse. Samvirkeorganisasjonene TINE, Felleskjøpet og Nortura har rollen som markedsregulator for mjølk, korn, kjøtt og egg. Gjennom eierskapet til samvirkene tar bøndene sjøl ansvaret for markedsreguleringa, for egen regning og risiko.

Samvirkene har mottaksplikt og henter mjølk og slakt i alle bygder og landsdeler, uavhengig om det er øverst i fjellbygdene eller hos markedsnære store bruk. Samvirkene har også forsyningsplikt og leverer råvarer til andre foredlingsbedrifter. Også andre virksomheter kjøper bondens varer, ofte organisert som aksjeselskap. Mens samvirkenes formål er å pløye overskuddet av drifta tilbake til eierne, i form av å betale høyest mulig pris på produktene bonden leverer, har aksjeselskapene oftest størst mulig overskudd til aksjeeierne som sitt formål. De kan være hvem som helst, uten nødvendigvis tilknytning til lokalsamfunnet eller landbruket utover at de har plassert penger i bedriften. Siden enkeltbonden fort kan bli stående alene, er organisering gjennom samvirke fornuftig.

I bondens interesse

Det store engasjementet for å bevare slakteriet på Otta har gjort inntrykk. Det viser at folk står sammen om en viktig bedrift i en region som trenger arbeidsplassene, og at samvirke står sterkt i regionen. Hvor foredlingsbedriftene ligger har sjølsagt mye å si for arbeidsplasser, skatteinngang, grunnlag for skole og barnehager.

Hva med de andre måla bonden har i markedet? Det blir hevdet at Nortura har forlatt Gudbrandsdalen, det er neppe riktig. Nortura henter fortsatt slakt, leverer til lokal foredling og til dagligvare, har produsentlag, rådgivningstilbud og nødslaktordning. Men først og fremst er det bare samvirkene som til sjuende og sist representerer bondens og næringas interesser. I Gudbrandsdalen og Norge er det overordna viktig å ha et samvirke med mottaks- og forsyningsplikt og ansvar for å regulere markedet. For hver prosent av markedet som går til AS-aktørene, blir det litt verre for samvirket å fylla denne rolla. Et landbruk uten samvirke er neppe i gudbrandsdalsbøndenes interesse.

Samfunnsansvar og distriktspolitikk

Lokalpolitikerne i Gudbrandsdalen har nå saken på bordet, og skal vurdere å bruke skattekroner, lån og fond til å bygge industrihaller for å etablere ny slakterikapasitet. Det er åpenbart at risiko ved satsinga kan være stor. Breiere kunnskap om prosjektet, aktører, konkretisering og forpliktende plan må forventes både med hensyn til bønder og folkevalgte i kommunene som er invitert inn i dette.

Generelt er nok konkurransekrafta til norsk matproduksjon en større utfordring enn mangel på industribygg. Det bør jobbes målrettet for å ivareta distriktsmessige hensyn i de politiske virkemidlene, det kan ikke bæres av bøndene eller samvirkeorganisasjonene alene. Politiske rammer og økonomisk utvikling over flere år har forsterket sentralisering. Dette er villet politikk, som må snus. Å sikre råvareproduksjonen er avgjørende. Uten den, intet grunnlag for industri og foredling. Det er landbruket med alle sine små og mellomstore foretak, hver enkelt gård i drift, som er de virkelige hjørnesteinene, i Gudbrandsdalen og i mange andre regioner. Det vil vi gjerne fortsette å være.

Lars Petter Bartnes, leder, Norges Bondelag