Læreres rettssikkerhet og elevers utvikling

Lærere og andre elever står i fare for å bli definert som mobbere eller å ha utøvd trakassering, samme hva hendelsen faktisk var, skriver Morten Nordby. (Illustrasjonsfoto)

Lærere og andre elever står i fare for å bli definert som mobbere eller å ha utøvd trakassering, samme hva hendelsen faktisk var, skriver Morten Nordby. (Illustrasjonsfoto) Foto:

Av
DEL

aktuelt 

I skolen er det innført en paragraf som skal sikre at elever trives, har det bra og ikke utsettes for mobbing eller krenkelser. Dette er den såkalte 9A paragrafen. Intensjonen med denne paragrafen er god; Å sette press bak skolens ageringsplikt ved kjennskap til mistrivsel. For mange lærere, ledere og skoler har valgt å se en annen vei ved elevers uakseptable hverdag.

Men det er en del som misforstår paragrafen og tror at elevens første beskrivelse av noe, er fakta som skal legges til grunn for den endelige konklusjonen. Det er det ikke.

En beskrivelse fra en elev eller foreldre om at medelever eller ansatte har gjort det ene eller andre, er ikke automatisk en sannhet. Men beskrivelsen utløser en aktivitetsplikt for skolen. Denne går ut på at skolen skal undersøke saken, konkludere og så ev. sette inn tiltak. Tiltaket skal sikre at eleven trives og føler seg trygg på skolen.

Hvis det hadde vært slik at første elevs utsagn skulle være fasit, så hadde det vært i strid med et vesentlig rettsprinsipp: Uskyldspresumpsjonen. Å la en førstepart uansett få definere og avgjøre saker ut ifra ensidige og subjektive påstander, er et klart brudd på dette.

For å si det enkelt: En påstand om at A er blitt slått av B stemmer ikke, hvis det viser seg at det var C som slo – ev. at man ikke er blitt slått.

Hva så, hvis årsaken til mistrivselen sitter et annet sted enn det som beskrives? Noen beskriver reelle hendelser med riktige personer, andre ikke reelle hendelser- ev. med feil personer. Ansvar for elevers følelser legges på skolens skuldre, med sannhetskonklusjon og videre med en instrumentalistisk tilnærming om at bare man gjør A, så vil B skje inni aktuelle elev. Det er ofte for enkelt.

En elevs følelser og indre kan ha mange årsaker: Arv, oppvekst, hjemmesituasjonen, foreldres krav, venner, skolen, lærere, samfunnet generelt, psyke etc. Noen er virkelig mobbet, og andre hevder seg mobbet hvis noen bare ser på dem eller tidvis glemmer å hilse. Noen er ikke vant til at det kreves noe av dem og noen har vært vant til å være på toppen eller båret fram i et hierarki, som så plutselig forandres.

Andre kan bevisst eller ubevisst projisere sin mistrivsel ang. noe, over på en mer ufarlig setting /arena /person og la det få utløp der. Det kan generelt være fristende å se årsaker andre steder enn hos seg selv både for elever, foreldre – og lærere.

Å få innsikt og klarhet i fakta hvis en elev beskriver mobbing eller trakassering kan være vanskelig. Men situasjonen må faktisk også være objektiv trakasserende, ikke bare subjektivt. Hvis ikke, så står lærere og andre elever i fare for å bli definert som mobbere eller å ha utøvd trakassering, samme hva hendelsen faktisk var. Dvs. de blir helt i andre elevers vold.

Misforståelsen rundt dette ser ut til å være til stede både hos foreldre, lærere, skoleledere, samt delvis også hos Fylkesmannen. Det er faktisk ikke slik at lærere er unntatt viktige rettsprinsipper. Forstår man ikke dette, vil man med stor sannsynlighet forstå det hvis man får en anklage mot seg og noen hevder at det er første utsagn som gjelder.

Skoler må ta tak i elevers faktiske uakseptable hverdag, og elever og foreldre må realitetsorienteres med tanke på det som skal ligge til grunn for konklusjonene.

Hvem vil tjene på det? Alle. Lærere som vil ha et fornuftig rettsvern, elever som vil lære å se, oppleve og håndtere hverdagen på en realistisk og erkjennende måte – og foreldre som vil høste fruktene av at bjellen henges på riktig sted.

Morten Nordby, Lillehammer, verneombud

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags