Gå til sidens hovedinnhold

Lege, pasient og nettverk

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Sommer 1978 var jeg på padletur i Mossekanalen. Da jeg snakket med min mor i Gjøvik, var hun litt urolig for min far, som hadde en kraftig influensa. Legen hadde vært på hjemmebesøk to ganger.

Jeg reiste hjem. Etter hvert ga far meg en lapp, hvor det sto at jeg måtte ringe å si fra at han ikke kunne møte i kommunestyret dagen etter. Hvorfor sa han det ikke bare, tenkte jeg ... Senere mente jeg å se at han hadde en liten skjevhet ved munnen. Da ringte jeg legen, som umiddelbart rekvirerte sykebil. Da vi snakket med sykehuslegen senere, sa han at dette kunne være svulst, blodpropp, eller hjernebetennelse. Han ga oss lite håp.

Faderen havnet på Rikshospitalet. Etter fem dager kom beskjeden om at han viste bedring, han hadde våknet og spurt etter hjemmet. Derfra gikk det gradvis fremover, ved hjelp av logoped, brokkoli og skiturer. Det som hadde skjedd var at han hadde fått et flått bitt på Sørlandet, og at denne hadde forårsaket en hjernebetennelse. Som store doser antibiotika til slutt temmet, om enn med en kostnad.

Legen ringte meg samme kveld som faderen havnet på sykehus, og fortalt hvordan han hadde resonert. Symptomene var i begynnelsen veldig lik influensa. Ved andre besøk, hadde min mor ført ordet. Han hadde ikke fått med seg at far hadde begynnende talevansker. Han trodde han var av det fåmælte slaget. Da han fikk høre om talevansker og skjevhet i ansiktet, falt brikkene på plass.

Det som gjorde inntrykk, var legens ærlighet. Samtidig fikk vi bekreftet at nettverket k a n utgjøre en avgjørende forskjell. Det er vel slik at pasienten nå også kan kreve å «ta med seg en annen». Dette har vel kanskje koronaen har satt en midlertidig stopper for.

Det oppsto et tillitsforhold til legen som gjorde det lettere senere i forløpet.

Tor Ødegården, Øyer