Hva slags leger vil vi ha? Vil vi ha leger som krummer nakken for ledelsens forslag om kutt, eller vil vi ha leger som står opp for sitt fag og taler ledelsen imot når kuttforslag rammer pasientene?

Historier fra innsiden av Sykehuset Innlandet viser at det kan være risikabelt å si imot ledelsen. To høyt respekterte og erfarne leger har talt pasientenes sak og satt fag opp mot økonomi. Begge har måttet gå.

To erfarne leger er ofre for en lydighetskultur. Ordet fryktkultur brukes om Divisjon Gjøvik – Lillehammer. Tillitsvalgte har prøvd å si ifra. De advarte administrerende direktør Alice Beathe Andersgaard mot at nåværende divisjonsdirektør, Kari Mette Vika, fikk den faste stillingen da den ble utlyst for to år siden. Flere av brevene viser til at det skal ha vært flere ubehagelige personalsaker og dannet seg en fryktkultur i tiden Vika var konstituert.

GD har erfart over flere år at ansatte ved sykehuset på Lillehammer er redde for å snakke med journalister, i frykt for reaksjoner fra ledelsen i Sykehuset Innlandet.

De som er med på de rådende betingelsene og er omstillingsvennlige vinner. Ønsket om å bli best fører til at forhold som burde være gjenstand for åpenhet og debatt, skjules. Hvis du er taus, kan du gjøre karriere. Hvis du ytrer deg kritisk, kan du bli straffet. Dette kan forklare at vi får de lederne vi får, ledere som har gått gradene, og som vil fortsette å betrakte kritikk som et onde. De har lært og vil reprodusere språket som avvæpner kritikk. De er opportunismens mestere, og de er villige til å være det.

Slik beskriver den danske sosiologen Rasmus Willig dagens arbeidsliv. Han har skrevet boken «Afvæbnet kritik» etter sju års innsamling av historier fra sykepleiere, lærere og pedagoger. Arbeidsgrupper som vi trenger at utfører sitt arbeid faglig og etisk forsvarlig. Deres stemmer er viktige for utformingen av blant annet dagens sykehus og skoler. Akkurat som stemmene til sykehuslegene.

Kritikerne er en del av den gamle garde, dinosaurene det ikke lenger er plass til. For nå skal bare de gode historiene fortelles. Arbeidsgivere møter kritikk med å gjøre kritikken om til den enkeltes problem. Strukturelle problemer individualiseres og den enkelte kalles inn til en samtale med HR. Den som stritter imot eller stiller kritiske spørsmål, blir marginalisert, vedkommende blir plassert som en outsider. Kritikk og solidaritet framstår som hår i suppa og bør fjernes. Willig sin beskrivelse av dagens arbeidsliv ligner urovekkende på historiene fra Sykehuset Innlandet.

Flexisime kaller Willig det. Når bedrifter, slik som sykehusene, styres etter markedsøkonomiske prinsipper med krav om effektivitet og resultater, fører det til endeløse krav om omstillingsdyktighet. Det er vel indoktrinert at Sykehuset Innlandet må spare penger. For å kunne investere i utstyr og nytt Mjøssykehus må overskridelsene ned.

Når ledelsen stiller krav, må de ansatte være fleksible på bedriftens premisser, mener Willig. Den enkelte underlegges ikke nødvendigvis en direkte instruks, men må selv komme fram til samme mål som for virksomheten. Og hva skjer hvis ikke? Gjenlyden av døra som slamrer etter både Reinertsen og Rolstad sine møter med sykehusledelsen høres fortsatt.

Hvordan kan sykehusstyret vedkjenne seg historiene som slipper ut gjennom sykehusenes tette vegger? I styremøter over lang tid har styremedlemmene hørt om lange ventelister. Hvor mange pasienter må tåle enda flere uker eller måneder i kø, fordi avdelingene også mister erfarne og høyt respekterte leger?

Historiene fra Sykehuset Innlandet vitner om hvor galt det kan gå når markedsprinsipper legges til grunn for sykehussektoren. Likevel har både ledelsen hos Sykehuset i Innlandet og styret et ansvar for å lytte til kritiske signaler fra ansatte som er vesentlig for pasienttilbudet.

Sykehus handler først og fremst ikke om best mulig økonomi, men om å gi best mulig helsetilbud. Da trengs det leger med faglig tyngde som taler pasientenes sak.

Les også

Tåler ikke helsevesenet stemmer?

Kathrine Lunde Solbraa

  • Kommentator i GD