På skoletur med buss i Värmland – for et halvt århundre siden – gikk vi på smal veg gjennom tett ungskog, som var plantet på nesten flat tidligere dyrket jord. Vi kom til nedlagt bruk, der bolighuset var vedlikeholdt som «sommerstua». Miserabel låvebru viste at det var en tid siden driftsbygningen der var i bruk.

Bussturen fortsatte, i landskap med mye skog og noen sjøer. Kjentmann fortalte at lokale myndigheter hadde satt sosialklienter til å tynne ut skogremser mellom veg og sjø, for å få utsikt over sjøer i stedet for tett skog på begge sidene av vegen. Gjengroing av gammelt kulturlandskap hadde kommet langt der!

Lesja er vel motsetning til «glesbygder» i Sverige, med mange gardsbruk som fortsatt drives, og fortsatt «åpent» kulturlandskap. Det er for enkelt å forklare denne store forskjellen med «dårlig» landbrukspolitikk i Sverige, og «god» slik politikk i Norge: I Sverige ble det satset på relativt arbeidskrevende vanlig industri, så det måtte skaffes mye arbeidskraft fra bygdene til industribyene. I Norge ble det satset på kraftkrevende industri, og deretter lite arbeidskrevende olje- og gassutvinning. Dermed ble «full sysselsetting» større utfordring enn å skaffe arbeidskraft, her.

For 40 år siden var det høy oljepris, og en TV-journalist var ofte i Dagsrevyen. Han fortalte om nye oljefunn, og eventyrlige verdier i den norske kontinentalsokkelen. Samfunnsvitere tok disse nyhetene på alvor, og begynte å snakke og skrive om Norge som «etterindustrielt» storsamfunn: I framtida skulle vi importere både storparten av industrivarene og matvarer, fra land med noe lavere kostnadsnivå enn her. Og så skulle vi betale for stor vareimport med stor eksport av energiråvarene jordolje og naturgass.

Folk flest har oppfattet «oljeeventyret» på litt annen måte: Det har gitt rikspolitikerne veldig mye (olje) penger å rutte med, så vi kan ta oss råd til det aller meste av det vi kan ønske oss, som nasjon. Dette er årsak til at særlig statlige byggeprosjekter har tendens til å «ese ut», så det blir noen milliarder kroner kostnadsoverskridelser, i forhold til det som opprinnelig ble planlagt. Dette gjelder for Regjeringskvartalet i Oslo, og dessuten for bane- og vegprosjekter, som Fornebubanen i Oslo og Bærum, og E 18 i Bærum.

Med vår oljerikdom har vi også råd til å verne mye natur, i stedet for å bruke den til produksjon av vannkraft og vindkraft, eller forringe den med å bygge stort antall «hytter» med boligstandard. Felles for mye av naturvernet er at råderett over natur overføres fra grunneier og kommune til fylke og stat. Det blir i praksis også overføring fra bygder som trenger ny sysselsetting og ny inntekt, til byer med befolkning som ønsker seg mye natur som reisemål i ferietid og annen fritid, særlig når dette koster lite eller ingenting!

Undertegnede mener at vi bør sette pris på naturen på mer bokstavelig måte enn vanlig hittil: At urørt natur har en kostnad, når lønnsom utnyttelse av den er utelukket med vernevedtak. Eksempel på det er at vannkraft og vindkraft som er utelukket med vernevedtak må erstattes med annen kraft i et land ved Nordsjøen: Det er i beste fall gasskraft i Storbritannia, og i verste fall kullkraft i Tyskland. (Det er nå lagt temmelig grove kraftkabler til Tyskland og til England, med samlet kapasitet som tilsvarer 9 kraftverk som Nedre Vinstra.)

Jo Heringstad, Ås