Etter at Sanna Sarroma på nedrig vis fikk sin postkasse smadret, har en gammel debatt igjen blusset opp på Lillehammer: Hvordan tar vi imot folk som kommer utenfra?

Mari Rolstad påpeker i et leserbrev 31.03 at forholdene er små og at «Du er ikke ordentlig lillehamring med mindre familien din har bodd her i minst tre generasjoner».

Når noen forteller at de opplever at det er vanskelig å ytre seg offentlig, er det verdt å lytte. Særlig for meg, som har vanligvis har store muligheter til å bli hørt. Likevel blir jeg sittende igjen med noen spørsmål. At man "ikke er ordentlig lillehamring med mindre familien din har bodd her i minst tre generasjoner", for eksempel, har jeg aldri hørt noen si på fullt alvor.

Jeg har derimot hørt en hel del folk referere til utsagnet, gjerne halvveis ironisk, som i at dette er noe andre folk går rundt og sier og tror på. Så gjentas setningen, med et skrått smil og et oppgitt skuldertrekk. Og dermed får setningen fortsatt liv som en lokal sannhet, mer eller mindre uten grunn.

Jeg er selv barn av innflyttere og har aldri følt på noe utenforskap. Tvert imot: I min oppvekst på 80- og 90-tallet hadde de aller fleste i klassa en eller to foreldre som hadde kommet flyttende, enten for å jobbe på sjukehuset, høgskolen, gymnaset eller i næringslivet. Muligens er det anekdotisk?

Påstanden om at det er vanskelig å komme hit som innflytter, bør vi likevel ta på alvor. Da er det i det minste en trøst å notere seg at samtlige av de nominerte til Fakkelprisens kulturpris som deles ut på lørdag, er av det rette slaget: LIMPI (grunnlagt av en gjeng med innflyttere, blant dem en lillehamring fra Kragerø), James Welburn (vaskeekte lillehamring fra London) og Kulturhjerte (en skokk med lillehamringer fra stort sett hele verden). For meg er dette byen min, slik jeg kjenner den.

Olav Brostrup Müller, Lillehammer

Les også

«Du er ikke ordentlig lillehamring med mindre familien din har bodd her i minst tre generasjoner»