Billedkunstnerne Innlandet – BKI, avholdt i oktober i fjor en nasjonal konferanse (HELLO) – om kunstmuseenes samfunnsansvar for desentralisert kunstpraksis og temporærere kunstuttrykk. Utgangspunktet var den lange og sterke tradisjonen for denne kunstpraksisen i Innlandet – og manglende ansvarstagen for dokumentasjon og forvaltning fra kunstmuseer i alminnelighet og Lillehammer Kunstmuseum spesielt.

Jeg vil i denne artikkelen fokusere på føringer lagt fra politisk hold om museenes samfunnsansvar og Lillehammer Kunstmuseums (LKM) praksis i forhold til dette.

I notatet Museenes samfunnsrolle har Kulturrådet tydeliggjort de mest sentrale aspektene ved samfunnsrollen slik de beskrives i politiske dokumenter, aspekter som legges til grunn for Kulturrådets vurderinger av sektoren og hvilke tiltak som prioriteres. Jeg trekker fram utdrag fra dokumentet og ett fra stortingsmelding 23, som særskilt interessante i denne sammenheng:

«Museene skal være profesjonelle og aktuelle institusjoner og ha en aktiv samfunnsrolle, med planer og strategier for faglig utvikling og nytenkning innen forvaltning, forskning og formidling», står det i tildelingsbrevet til museene for 2013. Framtidas museum understreker at samfunnsrollen er en del av målet med museumsreformen: «Det er et overordnet mål at museene gjenspeiler det samfunnet de er en del av. Museene er viktige premissleverandører i et moderne demokratisk samfunn og skal ha en aktiv samfunnsrolle», og skal «dermed reflektere et mangfold av perspektiver og virkeligheter.»

«Mange museer har et regionalt ansvar forankret i sine vedtekter, noe som påvirker museenes prioriteringer og profil. Flere museer ønsker å ha en betydning eller funksjon for eget nærmiljø. En internasjonalisering av norske kunstmuseum kan bidra positivt til å fornye og aktualisere musene, men det skal ikke utkonkurrere rollen museene har i lokale sammenhenger».

«Gjennom faglig utvikling, nytenkning og profesjonalisering, skal museene være oppdaterte og aktuelle i alle deler av sin virksomhet, være solide kunstinstitusjoner og ha en aktiv samfunnsrolle». – «Museenes samfunnsrolle ligger i å utvikle og formidle kunnskap om menneskers forståelse av og samhandling med sine omgivelser».

«Kulturdepartementet meiner det er avgjørende at det finst god kjennskap til det særegne i dei ulike tradisjonene og regionene lokalt. Dette er med på å byggja forståing og identitet i lokalsamfunn i hele landet. Det er òg viktig at denne kunnskapen vert sett i ein større sammenheng, historisk og kulturelt, og kan utfordra sjølvforståing og skapa nye blikk. Musea er slik både viktige berarar av kunnskap om eigen region og lokalsamfunn og utfordrarar av den same kunnskapen og forståinga. Dette er musea si kunnskapsrolle, både lokalt og nasjonalt».

Et overordnet mål er altså at: museene gjenspeiler det samfunnet de er en del av, de skal ha en aktiv samfunnsrolle», og skal «reflektere et mangfold av perspektiver og virkeligheter.» Dette er et kjernespørsmål i forhold til kunstmuseenes samfunnsansvar for desentralisert kunstpraksis og temporære kunstuttrykk. Lillehammer kunstmuseums praksis er særlig aktuelt fordi vår region har en lang og solid tradisjon på høyt nasjonalt og internasjonalt nivå innenfor disse typer kunstuttrykk – uten av dette forholdet reflekteres i LKMs praksis eller deres samling.

Gjennom to konkrete eksempler stiller jeg spørsmål om Lillehammer Kunstmuseum er seg bevist sitt ansvar for «å gjenspeile det samfunnet de er en del av» og «ha en aktiv samfunnsrolle».

Thorvald Erichsen er en av landets mest betydelige malere. Han hadde en langvarig og sterk tilknytning til Lillehammer og omegn. Derfor var LKM den første institusjonen som fikk tilbud om å vise den kritikerroste utstillingen «Thorvald Erichsen – Levende Landskap» som nå vises i Drammen museum. For meg er det ubegripelig at LKM avslo å vise utstillingen i Lillehammer med all den historiske relevans Erichsen har til byen og regionens kunstliv.

Lillehammer Kunstmuseum har åpnet for å innlemme verk av utenlandske kunstnere i sin samling. De har kjøpt flere arbeider av svenske kunstnere – fine arbeider, men uten særskilt relevans til Innlandets historie eller kunsttradisjon. Et av verkene de profilerer er et maleri av August Strindberg. I tradisjonen fra Amerika om «prangende forbruk», gjøres et nummer av at prisen på innkjøpet var 80 millioner kroner. Den eneste grunnen til den høye prisen er at Strindberg er en verdenskjent forfatter.

Samtidig fikk museet tilbud om kostnadsfritt å innlemme et verk av den internasjonalt anerkjente polske kunstneren Jan Berdyszak, et arbeid som ble til under hans opphold her i 1987. Berdyszak har deltatt i kunstprosjekter i Lillehammer, hatt separatutstilling her og han har vært en viktig inspirator og et bindeledd til omverden for lokale kunstnere i regionen. Da LKM takket nei til gaven ble Berdyszaks kunstverk tilbudt Nasjonalmuseet for kunst i Oslo. De takket umiddelbart ja og sendte en delegasjon til Lillehammer for å frakte kunstverket trygt inn til sin samling der det nå befinner seg.

I forhold til Innlandets historie innen stedskunst og Berdyszaks direkte relevans til denne – skulle verket hans vært innlemmet i LKMs samling.

Om kunstmuseet ønsker å bare være et autonomt museum, risikerer vi å få en institusjon som eksisterer i et vakuum – et museum som unnlater å være en vital kraft i samspill med sine omgivelser – unnlater å ta et samfunnsansvar de må besitte for å kunne forsvare den ressursbruk og posisjonen de innehar i dag.

Sett i forhold til Kulturrådets oppsummering om museenes samfunnsansvar framstår LKMs innkjøp av svenske kunstnere og deres manglende tilstedeværelse i regionens kunstliv som reine feilprioriteringer.

LKM har en flott samling og mange gode og interessante utstillinger, men de påtar seg intet ansvar for å følge med på den kunstneriske aktiviteten innen stedskunst, desentralisert kunst og temporære kunstuttrykk som skjer i deres nære omgivelser. Har museet ambisjoner om å innta en markant posisjon nasjonalt og internasjonalt, er det uforståelig at de ikke forholder seg til de mange viktige kunstprosjektene i sine nærmeste omgivelser.

Det blir stadig mer tydelig at Lillehammer Kunstmuseum forsømmer sitt samfunnsansvar. Det skal stilles krav til et offentlig regionalt kunstmuseum. De mister relevans dersom de ikke forholder seg til samfunnet rundt seg og deres legitimitet svekkes dersom samling og praksis ikke gjenspeiler regionens kunstliv.

Egil Martin Kurdøl, billedkunstner, styremedlem BKI Lillehammer

Stedskunst, 40 år i Innlandet, hvem skal ta forvaltningsansvaret for de enkelte verkene?