Gå til sidens hovedinnhold

Lillehammer kunstmuseum unnlater å ta ansvar for stedskunst

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Ti år er gått siden sist Lillehammer Kunstmuseums (LKM) ansvarsområde og praksis var oppe til debatt – den gang i forbindelse med UT-21 Norsk-Polsk Kunstsymposium på Lillehammer. Hovedproblemstillingen er, nå som den gang, om det er riktig å stille betingelser og krav, og i så fall hvilke, til museal praksis og forvaltningsansvar.

Museal praksis er forskjellig i ulike institusjoner og endrer seg stadig over tid. Og det er bra og riktig at det skal pågå en jevnlig debatt om disse forholdene. Det mest sentrale spørsmålet er hva museets samfunnsoppdrag skal bestå i. Hvem skal definere og ut fra hvilke kriterier skal dette ansvaret defineres. Min holdning er at skal LKM ha direkte relevans til området der institusjonen lever sitt liv, må de besitte og bruke sin forskningskapasitet og museale praksis aktivt i forhold til de kunsthendelser som forgår i deres umiddelbare nærhet. Mitt hovedfokus i forlengelsen av denne problemstillingen er LKMs holdning og forvaltning av stedskunst, sett i lys av at Innlandet har en lang og solid tradisjon på høyt nivå på dette området.

Er det et demokratisk problem at den kunstinstitusjonen i vår region – med musealt ansvar og de største ressursene både innen økonomi, antall ansatte, bygninger og fasiliteter – unnlater å ta et musealt ansvar for stedskunst – desentralisert kunst, som skjer rett utenfor deres egen dør? Forsømmer Kunstmuseet et musealt ansvar? LKM tok ikke del i den debatten som fant sted ti år tilbake – de har heller ikke siden vist særlig interesse for noen av de store stedskunstprosjektene som har vært gjennomført de seineste år. Sjøl om de etter forespørsel et par ganger har sagt ja til å stille deler av sine lokaler og arbeidskapasitet til rådighet, er det fortsatt knapt nok spor etter stedskunstprosjekter i kunstmuseets praksis eller deres samlinger. Siden UT-21 har mye skjedd i Innlandets kunstscene. LKM har fått ny struktur og ny ledelse. Innlandet fylke er etablert, kunstsentrene har styrket seg betraktelig og mange nye kunstinstitusjoner er etablert (bl.a. Harpefoss Hotell, Elefant Kunsthall, Saksumdal Tempel).

Oppland har fått en solid tilvekst av hardtarbeidende, dyktige unge kunstnere. Mange av dem viser interesse for kunstens nære historie i vår region, særlig de symposier – stedskunstprosjektene som har vært gjennomført her de seineste 40 år og de viderefører og utvikler denne tradisjonen på nye måter. Oppland og Hedmark – Innlandet fylkeskommune – har vært arrangør og medarrangør av flere nasjonale og internasjonale stedskunstprosjekter. De har også lagt ned ressurser, både økonomisk og arbeid, innen stedskunstkonferanser og dokumentasjonsforvaltning.

LKM ser fortsatt ut som de har gjort de seineste 25 år. De fortsetter i hovedsak å neglisjere interessante stedskunstprosjekter som forgår rett utenfor deres egen inngangsdør. Som en av de unge kunstnerne oppsummerte etter å ha deltatt på kunstscenen i Oppland noen år – «de oppfører seg som et galleri – ikke som et museum». Om Kunstmuseet ønsker å bare være et autonomt museum, risikerer vi å få en institusjon som eksisterer i et vakuum – et museum som unnlater å være en vital kraft i samspill med sine omgivelser – unnlater å ta et samfunnsansvar som jeg mener de må besitte for å kunne forsvare den ressursbruk og posisjon de innehar i dag. Formelt er LKM underlagt Lillehammer Museum (Maihaugen). Retningslinjene for museets drift er i dag forholdsvis generelle og i deres statutter er det lite konkret nedfelt om deres samfunnsansvar. Det vil være til beste for Innlandets kunst og kulturliv om LKMs formål og ansvar i forhold til sin egen region blir langt tydeligere definert.

LKM uttaler stadig at de har ambisjoner om å være et museum av nasjonal og internasjonal betydning. Om vi går museets praksis etter i sømmene er det likevel åpenbart at de i noe grad har forholdt seg til lokale kunstnere i sine utstillinger og innkjøp. Museet har en flott samling og mange gode og interessante utstillinger, men de påtar seg intet ansvar for en stor del av den kunstneriske aktiviteten, av til dels svært høy kvalitet både nasjonalt og internasjonalt, som skjer i deres nære omgivelser. Har museet ambisjoner om å innta en markant posisjon nasjonalt og internasjonalt, er det uforståelig at de ikke forholder seg til de mange viktige stedskunstprosjektene i sine nærmeste omgivelser. Med et minimum av interesse kunne museet med letthet anskaffet seg sentrale kunstverk av høyt internasjonalt anerkjente kunstnere, kunstnere som også har hatt en direkte kontakt og positiv påvirkning for kunstmiljøet i Innlandet. LKM er et flott museum som drives godt. De har mange interessante utstillinger og en fremragende historisk samling som presenteres helt utmerket. Personlig verdsetter jeg museet høyt som en viktig del av kulturtilbudet i den byen jeg bor.

Som billedkunstner, styremedlem i Okior (Oppland Kunst i Offentlig Rom) og utøver av stedskunst, er det viktig for meg å stille spørsmål om LKM holdning til desentralisert kunst/stedskunst. Denne kunstneriske virksomheten er kommet for å bli og den er og har vært en vesentlig del av kunstlivet i Oppland og Hedmark fylker siden begynnelsen 1980 årene. Det bør derfor være naturlig at LKM styrker sin kompetanse og sin arbeidsinnsats på dette feltet ut fra situasjonen og den praksisen de har i dag. Innkjøp og dokumentasjonsforvaltning fra desentralisert kunst, temporære kunsthendelser, stedskunstprosjekter – er et naturlig arbeidsområde for museet.

Egil Martin Kurdøl, kunstner, Lillehammer