AKTUELT
Det bør bli smekkfull sal i Kulturhuset Banken i Lillehammer mandag 3. oktober. I årets «Senioruke», den siste før neste års kommunevalg, kommer selvsagt ikke alle løsninger for Lillehammers framtidige eldreomsorg. Men får vi se en retning?
Det vil bli orientert om de viktigste utfordringene. De vil vise at tida er moden for nytenkning for hvordan vi organiserer framtidig demensomsorg.
Aldersrelaterte lidelser er intet nytt. Men for noen kommuner, som Lillehammer, skjer det et sammentreff av flere omstendigheter:
– Antall innbyggere med behov for oppfølgning og tilbud, øker.
– Kommunen er i en presset økonomisk situasjon og med redusert evne til løse oppgaver med tradisjonelle låneopptak på investeringssida.
– Eksisterende bygningsmasse, slik som C-blokka på Helsehuset, innfrir ikke dagens standardkrav og rehabilitering vil gi færre, ikke flere, plasser.
De politiske partiene utfordres til å tenke i alternative baner. Arbeiderpartiet, maktpartiet, må tenke og handle utenfor den forutsigbare boksen om kun å bruke kommunale budsjetter. Høyre, opponenten, må tenke utenfor den forutsigbare boksen om å heie på tradisjonelle private tilbud.
Ap opplever presset fra SV, som på sin side opplever presset fra Rødt. De enkle slagordene kan ende med handlingslammelse. Det er ingen tjent med.
Høyre opplever presset fra flere i egne rekker. Når Høyre får en ordførerkandidat som erkjenner den offentlige regien i omsorgsarbeidet, eventuelt supplert av «ikke-kommersielle aktører», da kan også Høyre posisjonere seg for makt i en kommune partiet i flere tiår har slitt med å få legitimitet.
Tanken om et mulig «Carpe Diem-senter» på den verdifulle Ekrom-tomta viser et potensial, en retning. Avgjort ikke som en kopi av det mer Høyre-profilerte senteret Bærum kommune har rigget.
Men området, behovene og alternative løsninger for rigging, betyr at for denne kommunale tomta har Lillehammer et potensielt gullegg som bør skjøttes om på beste måte.
Flere kommuner er i samme situasjon som Lillehammer. Svært mange kompetente fagmiljøer, også i og fra Lillehammer, kan fortelle oss om utviklingen av demensrelaterte lidelser. Hva er årsakene, hva er behovene, hva er mulighetene, hva er forebyggende osv., er på dagsorden som aldri før.
Desto mer underlig er det at ikke politikken, økonomiske miljøer, og ikke-kommersielle aktører er enda mer på ballen enn hva de er. Står vi ikke framfor en nasjonal mobilisering?
Det er avgjort spennende og politisk utfordrende at Geir Bjørke sitter som Aps leder i Utvalget for helse og velferd. Han utfordrer ikke bare sitt eget parti til å tenke nytt om demensomsorgen.
Utfordringen gjelder like mye kommunens øvrige partier. Han kan trekke veksler på en rekke innganger for å vise framtidige løsninger:
– Flere kommuner, også Lillehammer, har styring med egne stiftelser. Lillehammer kommunale boligstiftelse er for eksempel ikke alene en tung nok aktør til å bygge ut på Ekrom. Men potensialet er der, slik vi ser stiftelsen nå er i gang med det spennende prosjektet på Øijordet på Vingnes.
– Ap – også Sp – har direkte adgang til egne regjeringspartier. Husbankens rolle er diskutert på mange andre arenaer. Statlige finansierings- og tilskuddsordninger bør settes under lupen.
– Egne investeringer i boplass vil utvikle seg videre. Grensesnitt, medvirkning og handlefrihet kan bli viktige bidrag for å lette trykke på en kommunalt sprengt lånekapasitet.
– I tidligere tider spilte boligsamvirket en viktigere boligpolitisk rolle enn i dag. Dagens versjon av f.eks. USBL burde for lengst ha kommet på banen som medaktør til å vise boløsninger for en økende gruppe av boligsøkende. Nettopp i form av et samvirke med kommunene.
Det er ingen kvikkfiks for kjappe løsninger i å etablere tilstrekkelig med boplasser for personer med spesielle behov. Mange boformer er tilgjengelig, bare økonomien er på plass. Uten dette utfordres partier, politikere og oss alle til å søke pragmatiske løsninger.