Gå til sidens hovedinnhold

Livet som idrettsutøver er mentalt tøft – det må bli enklere å be om hjelp

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.


Har idrettsutøvere blitt idealisert som så mentalt sterke at vi glemmer at også de kan ha mentale plager?

Det er viktig for meg å presisere at idretten er en fantastisk arena. Det kan være en unik arena for å skape glede og mestring, samt en arena for å føle tilhørighet til andre mennesker. Vi vet også at regelmessig trening kan fungere både som forebygging og behandling av fysiske og mentale helseplager. Når det er sagt, er det viktig å forstå at idretten, som alt annet, også har baksider. Her tenker jeg på hvor mentalt krevende idretten kan være, og hvilke konsekvenser dette kan medføre.

Til tross for at de er fysisk sterke, er ikke idrettsutøvere immune mot psykologisk stress og mentale helseplager. Slike plager ser ut til å være like fremtredende hos utøvere som hos den generelle befolkningen. Dette inkluderer angst, depresjon, spiseforstyrrelser, rusmisbruk, søvnproblemer og traume-relaterte lidelser.

En idrettskarriere kjennetegnes også av flere idrettsrelaterte stressfaktorer. Dette kan være mangel på resultater, skader og konflikter med trenere eller lagkamerater. I tillegg til dette kommer stressfaktorer på andre arenaer, som for eksempel skole, jobb, familie og venner. Dette året kan vi også inkludere faktorer som følge av covid-19. Livet som idrettsutøver kan med andre ord være kompleks og krevende.

Mental styrke og mentale plager kan oppfattes som motstående begreper i idrettskulturen. Idretten har idealisert utøvere som så mentalt sterke, at mentale helseplager kan oppleves som et tegn på svakhet. Stigmaet knyttet til dette kan være en stor barriere for utøvere mot å søke hjelp. Å søke hjelp kan utsette utøvere for frykt for å bli utelatt fra trening og konkurranse, og fordelene av å søke hjelp blir dermed utkonkurrert av frykten for å fremstå som mentalt svak.

Jeg er overbevist om at vi har mistet mange utøvere til et system som ikke var tilpasset for å ivareta mental velvære gjennom idretten

Livet som idrettsutøver er ikke enkelt. Prestasjonspress, skader og stress er i stor grad en del av leken. Når det er sagt, er vi nødt til å gjøre det tryggere å leve innenfor idrettskulturen. I vårt arbeid med å skape idrettsglede, samt i vårt arbeid med å utvikle toppidrettsutøvere, må vi ikke glemme at vi tross alt jobber med mennesker. Mennesker som kan være like sårbare som alle oss andre. Akkurat som at fysisk belastning må balanseres med adekvat restitusjon, må psykologisk belastning balanseres med strategier som fremmer mental velvære. Det er derfor behov for både forebyggende og behandlende tiltak.

Det bør gis kompetansehevende tiltak rettet direkte mot utøvere, trenere og støtteapparat, med det formål å øke forståelse om mental helse, redusere stigma og motivere utøvere til å søke hjelp tidlig.

Det er viktig å bli bevisst på hvilke forhold ved idretten som kan fungere som risiko for utvikling av mentale plager, og utvikle strategier for å håndtere disse. Det må utvikles systemer hvor målet om å fremme mental velvære er implementert i alle ledd innenfor idrettssystemet. Dette inkluderer både trenere, støtteapparat, samt administrasjon og andre på systemnivå.

Vi må skape en ny norm – et miljø der utøvere står fritt til å søke hjelp uten frykt for negative konsekvenser. Dette vil gi en ny og bedre kultur hvor mentale helseplager ikke er ignorert, gjemt og stigmatisert.

Jeg er overbevist om at vi har mistet mange utøvere til et system som ikke var tilpasset for å ivareta mental velvære gjennom idretten. Det ville vært synd om vi skulle miste flere fordi vi ikke ga dette nok oppmerksomhet og prioritet.

Magnus Sandvik Mangrud, mastergrad i idrettsmedisin og håndballspiller