Gå til sidens hovedinnhold

Må ungdommen gå ledig i vinter og vår?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Norsk økonomi er i krise. Mange av ungdommene våre ramler utenfor arbeidslivet. Sysselsettingen i store deler av landet er faretruende lav, og den er synkende. Det gjelder også i Gudbrandsdalen.

Før virusutbruddet hadde landet vårt også disse grunnleggende problemene. Etterpå har de bare blitt mer prekære. Tall fra SSB viser at mer enn 30 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder i Gudbrandsdalen stod utenfor arbeidslivet før nedstengingen av Norge. Den store delen av befolkningen som står utenfor, er heller ikke unikt for regionen. Utviklingen er den samme flere steder i Innlandet, blant annet i deler av Østerdalen.

Coronaen har avslørt at flere «vedtatte sannheter» om arbeidslivet og samfunnsutviklingen, har vært overdrevne eller feil. En av mytene som har gått igjen, er at grunnen til at ungdom mangler arbeidserfaring og jobb, er at aktuelt arbeid omtrent ikke finnes lenger. Det er riktig at det har blitt noen færre jobber på grunn av automatisering, men når det nå blir sagt at alt fra industrien til helsevesenet vårt, fiskerimottakene og jordbærplukking kanskje stopper fordi vi mangler arbeidsfolk, har sannheten igjen kommet for en dag: Arbeidsfolk har alltid vært, er den dag i dag og vil alltid være helt avgjørende for at samfunnet vårt skal gå rundt.

Titusenvis av jobber, som vi tenker er borte og automatisert vekk, er der fortsatt. Men de utføres ikke nødvendigvis av naboene våre, av guttene og jentene fra ungdomsskolen om sommeren eller av den lokale snekkeren. De utføres i tusentall på tusentall av lavt betalte, ofte innleide gjestearbeidere som vi «ikke ser» i hverdagen. Slik som i sommer da høyreregjeringen åpnet for å chartre fly med lavtlønte jordbruksarbeidere fra Vietnam. Mange av disse arbeidsfolka blir bokstavelig talt oversett i dagens Norge. Det er en ubehagelig sannhet. Sosial dumping og et arbeidsliv under sterkt press er blitt en betydelig del av flere av samfunnets avgjørende funksjoner og produksjoner. Til og med Bring, som er statens egen bedrift for levering av pakker, baseres delvis på dårlig betaling av arbeidsfolk fra andre land.

Til tross for den økonomiske krisa er det særlig én næring som vil etterspørre flere tusen hender denne våren: jordbruket. Og paradoksene blir dermed tydeligere. Høyreregjeringen har i sju år med økende forskjeller, festtaler og snakk påstått at de ikke er for dårlige til å sørge for at unge får arbeid. Men når muligheten byr seg, og vi kan koble en næring som trenger mange hender, og flere tusen ungdom som sårt trenger arbeid, er både gjennomføringen av den praktiske politikken og landbruks- og matministeren helt fraværende. I realiteten ser vi at Høyre satser på at arbeidslivet skal skure videre i det uheldige og lavtlønte sporet som pågikk før corona. Det er uakseptabelt. Arbeiderpartiet mener tvert imot det nå er ungdommens og arbeidsfolks tur. Vi tenger en storrengjøring i arbeidslivet. Med ordentlige og organiserte forhold i jordbruk og reiseliv - avgjørende næringer i Gudbrandsdalen med et stort antall hender i arbeid – kan mange hundre folk igjen få framtidshåp og en lønn å leve av.

På Stortinget har Arbeiderpartiet bidratt til at det nå er satt av 1 milliard kroner ekstra til opplæring av ledige og permitterte slik at flere kan komme i jobb. Vi krever at rekrutteringen til arbeidsoppgavene i landbruket denne våren og sommeren må starte umiddelbart.

Arbeiderpartiet krever at regjeringen tar arbeid og ungdom på alvor. De må raskt sette i gang rekruttering og opplæring av ungdom offensivt og systematisk, sammen med landbrukets organisasjoner. Slik kan vi bidra for ungdommen, og ungdommen kan bidra i arbeid. De er blant innbyggerne våre som er hardest rammet av samfunnsutviklingen og den økonomiske krisa.

Nils Kristen Sandtrøen, landbrukspolitisk talsperson i Arbeiderpartiet