Franskmennene demonstrerer igjen. Denne gangen handler det om pensjonsalderen. I dag er den 62 år for de fleste franskmenn. President Emmanuel Macron vil heve den til 64 år. Det vil også flertallet i nasjonalforsamlingen som vedtok ny og høyere pensjonsalder den 12. mars med et solid flertall. Dermed kan det se ut som om de mange titusener som har fylt sentrum av Paris de siste ukene, har demonstrert forgjeves. Nå er det ingen grunn til å tro at aksjonistene gir seg. Franskmennene er kjent for å holde ut, og en god og lengst mulig alderdom er ikke noe de gir fra seg frivillig. Det er en rett de har kjempet for og akter å beholde. Macron sier de ikke har råd til å gå ut av jobb så tidlig som de fleste franskmenn gjør i dag, Skal nasjonen klare å møte økende utgifter som ligger foran den, blant annet til en forventet eldrebølge, må pensjonsalderen heves til 64 år. Skjerp skattene for de rike, er svaret. Men det vil ikke Macron. Han tilhører den siden av politikken hvor det å heve skattene til de rike, ikke er løsningen. Dessuten er han inne i sin andre og siste periode i Élyséepalasset. Han trenger ikke tenke på neste valg som han måtte gjøre det da de «gule vestene» herjet som verst i Paris’ gater. Nå kan han gjennomføre det han har satt seg fore, uten å ta nevneverdig hensyn til den jevne franskmanns misnøye. Macron er avhengig av flertall i nasjonalforsamlingen, et flertall han og hans parti, Renaissance (RE), mistet ved valget sist sommer, men pensjonistreformen gikk igjennom med stemmene fra partiet Les Républicains.

Skulle pensjonsalderen bli 64 år, som det nå ser ut til, er dette et nytt nederlag for den politiske venstresiden i Frankrike, som naturlig nok, har støttet demonstrantene. Det er nærmest et paradoks at den samme venstresiden ikke makter å oppnå større politisk innflytelse i et land hvor misnøyen blant den jevne borger er så stor som i Frankrike. Mye av forklaringen ligger trolig i en årelang trang til å krangle seg imellom framfor å samle kreftene til felles kamp mot høyresiden. Siden president Charles de Gaulle innførte Den femte republikk i 1958, har Frankrike hatt åtte presidenter, alle menn. Seks av dem har tilhørt høyresiden, to av dem, François Mitterrand (1981–95) og Francois Hollande (2012–2017) kom fra venstresiden. Å dømme etter de demonstrasjoner, de streiker og den uro som tidvis preger dette landet, skulle vi tro det sosialistene og sosialdemokratene burde ha gode muligheter til å ta over makten. Det har ikke vært tilfellet. Tvert imot, ved tre presidentvalg i dette århundre, har det høyreekstreme partiet Front National, nå Nasjonal Samling, hatt motkandidaten i andre valgomgang. Nå øyner venstresiden en mulighet for nye og bedre tider. Sosialistenes ubestridte leder de siste årene, Jean-Luc Mélenchon, manglet bare 1.2 prosent fra å komme til andre valgomgang ved presidentvalget i 2022. Venstresiden klarte dessuten å samle seg før valget til nasjonalforsamlingen i juni i fjor. Dette gir avgjort håp om å kunne stille felles kandidat til presidentvalget om fire år. Om det blir Melenchon er mer tvilsomt. Han vil være 76 år i 2027, trolig i meste laget til å kunne overbevise et flertall av franskmennene. Hvem som blir sosialistenes kandidat, er fortsatt uvisst. Det viktigste nå blir å samle troppene under en og samme fane. Historisk sett kan det bli vanskelig nok i dette landet!

Gunnar Tore Larsen, Lillehammer

I mitt innlegg «Macron vant første runde» i GD, kom jeg i skade for å skrive at pensjonsreformen var vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen. Det er feil. Det riktige skal være at reformen er vedtatt av Senatet. For å unngå et mulig nederlag, vil president Macron benytte seg av sin rett til å vedta reformen uten behandling i nasjonalforsamlingen. Utfallet blir dermed det samme, pensjonsalderen heves til 64 år.

Gunnar Tore Larsen