Julie Sigstad driver Sigstad gård - Bryllupsgården på Biri.
Karin Doseth

Et grepa kvinnfolk

– Herregud, så bra jeg har det, sier Julie Sigstad. Hun har kokket siden hun var 5 år, arrangert 70 bryllup, gått ned 40 kilo på ett år og løpt New York Marathon.
Publisert

PORTRETTETÅ komme inn på gårdstunet på Sigstad gård på Biri, er som å komme inn i et lite stykke paradis. Hadde det ikke vært for nærværet av nyere landbruksredskap, kunne du like gjerne være forflyttet til fordums tider. Julie Sigstad møter oss med et stort smil og et brett med jordbær og saftig formkake pyntet med ringblomster. Serverer kaffe i antikke, gule porselenskopper mens humlene surrer i rosebuskene som omkranser inngangspartiet på det gamle sveitserhuset hun bor i. Er hjertelig til stede.

Servering på Sigstad gård. Deilig kaffe i vakre, antikke kopper og saftig formkake med ringblomstpynt.

Servering på Sigstad gård. Deilig kaffe i vakre, antikke kopper og saftig formkake med ringblomstpynt. Foto:

Jobb er livsstil for Julie Sigstad i gründerbedriften Sigstad Gård – Bryllupsgården. Det hele startet i oktober 2011, etter å ha gått det 2-årige gründerkurset «Fram for unge gründere» i regi av Innovasjon Norge. Før det hadde hun snust på grafisk design, tatt bedriftsøkonomi og ledelse, jobbet i blomsterbutikk og som personalkonsulent, og trodd hun skulle gå landbruksskolen. Et par år med eget personlig-kokk-firma avdekket etterspørsel etter ikke bare kokkeferdigheter, men hele pakkeløsninger for brudepar.

– Før gründerkurset visste jeg ikke hva jeg ville. Men jeg hadde gård, kirke i «bakgården» og pasjon for matlaging, så bryllupsgård-ideen ble spisset til undervegs.

Les også: Sommer på Mjøsgårdene

Det er ikke snakk om noen ni til fire jobb. Hun lager all bryllupsmaten selv, pynter, organiserer og hyrer inn servitører. Gjør alt for at brudeparet skal få drømmedagen sin og blir belønnet med hyggelige gjester og strålende tilbakemeldinger.

– Timer tør jeg ikke telle. Men det er greit. Bedriften er mitt hjertebarn. Alt jeg gjør, gjør jeg for meg selv. Det er en god følelse. Jeg ser ikke på klokka og kjeder meg aldri. Er det sol kan jeg jobbe ute. Regner det, driver jeg inne. Det gjør ikke noe å jobbe så mye når det gir slik glede. Herregud så bra jeg har det, tenker jeg. Mange gjør ikke det. Selvsagt har jeg dårlige dager, som andre. Kan være så sliten at jeg griner, men det er fort glemt.

JULIE SIGSTAD (34)

Eier og driver Sigstad gård på Biri.

Grunnla Bryllupsgården i 2011.

Startet Stabburskafeen i 2015.

Bor på gården sammen med datteren Ada (6), far Hans Kristian, hans kone Kristin og farfar Nils Sigstad.

Julie er odelsjente og enebarn og har alltid visst hun skulle ta over gården. Det gjorde hun i januar. Men hun har aldri vært noen «landbruksjente». Kan lite om gardbruk, og konsentrerer seg om bryllupsvirksomheten – og stabburskafeen hun åpnet i fjor. Faren forpakter jorda, dyrker korn og driver skog. Julie elsker å plante og drive i rose- og kjøkkenhagen, men det er faren som er hagearkitekten og som vedlikeholder det flotte hageanlegget, som bugner av roser.

Fire generasjoner bor det på Sigstad gård, som har vært i familien siden 1600-tallet. Her bor farfar Nils på 98 år, far Hans Kristian og kona Kristin bor i hovedhuset, som også brukes til bryllup. Julie bor sammen med datteren Ada på seks år.

Moren flyttet fra gården da Julie bare var 11 måneder gammel. Etter hvert var hun hos moren i helger, men det tok mange år før de fikk god kontakt. Nå har hun en veldig god venn og samtalepartner i moren, som bor på Lillehammer, og som kan mye om livet.

– Barndommen var helt fantastisk. Jeg har vokst opp stort sett blant menn, hatt mange fine folk rundt meg og lært å bli selvstendig. Nabogården Semb var mitt andre barndomshjem og Anne-Lise min reservemor. Av henne lærte jeg alt fra husvask til matlaging, for allerede fra barnsbein av var jeg genuint interessert i å bli husmor. Jeg har kokka siden jeg gikk i barnehagen.

Som 5-åring travet hun gardimellom med kaffe og vafler og var opptatt av at folk skulle ha mat. Og matinteressen har bare vokst. Hun setter selv opp menyen og har laget all maten på de vel 70 bryllupsfestene og mange selskapene hun har holdt på gården så langt.

– Jeg er ingen feinschmecker, men opptatt av gode smaker og lokale produkter og er ikke redd for å prøve noe nytt.

Historien gjentar seg. Som faren gjorde, driver hun alt alene – med et lite barn. Fjoråret var tøft. Brudd med samboer Bjørn, sykdom i familien, fullbooket bryllupssesong og oppstart av Stabburskafeen.

Julie Sigstad utenfor stabburskafeen på Sigstad gård på Biri.

Julie Sigstad utenfor stabburskafeen på Sigstad gård på Biri. Foto:

– Jeg kommer fra en viljesterk og sta slekt. Liker å drive på, ordne, bestemme, planlegge og pynte. Far må stagge meg, men han er jo slik selv. Vi er like på godt og vondt. Farfar er redd jeg skal dø tidlig fordi jeg jobber så mye. Folk sier jeg har et spesielt energinivå og kan drive på støtt. Noen kaller meg superwoman, det gir også energi. Jeg er stort sett alltid i godt humør, har en utrolig stå-på-vilje og ser bare muligheter. Alt går! Men jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten all hjelp og støtte jeg har fått fra familie og venner.

Før Ada ble født, mistet Julie flere barn tidlig i svangerskapet. Det holdt på å gå galt også denne gangen. Fødselen tok 24 timer og endte med hastekeisersnitt. Ada ble født i en såkalt «lykkepose», med en hinne rundt seg som måtte skjæres opp. Både mor og barn brukte lang tid på å komme seg, men Ada fortsatte å være slapp. Tre måneder senere fikk hun diagnosen Phelan-McDermids syndrom, som bare cirka 16 barn har i Norge, og som blant annet kjennetegnes av autistiske trekk, motoriske problemer og en tendens til å gnage og bite på ting.

– Jeg er blid og positiv og ser ikke problemer med noe. Men tunge stunder er det klart det har vært. Diagnosen har aldri vært noe negativt. Jeg gidder ikke bruke energi på å tenke på hva som kunne vært. De med friske barn har også utfordringer, sier Julie, som stadig reiser seg fra stolen og kikker innafor døra for å sjekke at datteren har det bra.

Hun har delt omsorg med Bjørn. De er gode venner og samarbeider godt. De føler seg heldige som har en blid og kosete unge som våkner hver morgen med latter og smil. At hver dag starter med glad sang på badet.

– Jeg er ikke selvhøytidelig. Gjør alt for at ungen min skal flire og får ofte noen blikk når jeg synger høyt for henne på butikken. Men det er viktigere med en glad unge enn hva folk måtte tenke om meg, ler Julie.

For det er lite som gjør henne flau, og hun er ikke er redd for å være seg selv og synge av full hals etter 80-tallsmusikken hun elsker.

Julie Sigstad i det flotte hageanlegget på Sigstad gård.

Julie Sigstad i det flotte hageanlegget på Sigstad gård. Foto:

Antikviteter og gamle bygninger preget oppveksten. Julie misunte vennene som kunne slenge seg ned i en stressless, og måtte bli 26 år før hun satte pris på den spesielle atmosfæren, og det slo henne: «For et sted». Nå elsker hun alt ved gården.

– Bryllup er følelsesladet og skaper en spesiell setting. Jeg kommer tett innpå brudeparet. For meg er det viktig at de føler de har valgt rett sted å holde bryllupet sitt.

Bryllupsgård-oppstarten i 2011 ble en suksess. Alt fra 2012 var hun fullbooket. Selskapsvirksomheten omsetter nå for mer enn landbruket. Det er bare brudeparet som overnatter på gården, så hun samarbeider med Honne og Mjøsgårdene – som hun er styreleder i – om overnatting og salg av lokale produkter. Men hun går med tanker om å utvide med overnatting. Drømmer om å lage fire suiter på «svartlåven» og dyrke mer produkter for salg. Og så har hun et stort, tomt kufjøs. Planene er mange, men hvordan skal det bli tid til mer for en som allerede jobber nesten døgnet rundt?

Les også: Jul på Mjøsgårdene 2015

Nylig dekket hun og Ment-jentene et 25 meter langt bord innover pilegrimsleden. Det ga mersmak. Sjansen byr seg igjen 15. oktober. Da dekker hun opp til høsttakkefest.

JUL PÅ MJØSGÅRDENE: Ingeborg Sørheim, Sveinheim gård (t.v.), Mina Fagerli, Stokke Nedre, Brit Skurdal Braastad, Simenstad og Julie Sigstad samlet på stabburet på Sigstad gård på Biri for å planlegge Jul på Mjøsgårdene i 2015.

JUL PÅ MJØSGÅRDENE: Ingeborg Sørheim, Sveinheim gård (t.v.), Mina Fagerli, Stokke Nedre, Brit Skurdal Braastad, Simenstad og Julie Sigstad samlet på stabburet på Sigstad gård på Biri for å planlegge Jul på Mjøsgårdene i 2015. Foto:

Bryllupsarrangøren har ikke vært gift. Hun er heller ikke typen som har bladd i bryllupskataloger. Hvordan kan hun lage bryllup for andre, tenker du kanskje? Selvsagt har hun drømt om eget bryllup. Tenkt at hun ville gifte seg hjemme på gården.

– Nå er det litt oppbrukt. Det er jo arbeidsplassen min. Jeg har vært bryllupsgjest på egen gård. Da klarte jeg ikke slappe av. Møter jeg en ny mann drømmer jeg om å feire bryllup utenlands. Avslappet og enkelt, der folkene er viktigst.

Julie er veldig sosial, elsker å bli kjent med folk, og trives ikke alene. Etter å ha jobbet 50 timer en helg drar hun heller på besøk til venner enn hjem til seg selv. Der sovner hun ofte med folk rundt seg. Det vet vennene, og det er helt greit.

– Å få hverdagen til å gå opp kan være utfordrende med et barn som krever konstant ettersyn. Jeg kan ikke avlyse et bryllup selv om Ada eller jeg blir syk, som da jeg kuttet av meg en fingertupp rett før en bryllupsmiddag. Da er jeg heldig som har gode venner som alltid stiller opp.

Det gjør ikke noe å jobbe så mye når det gir slik glede. Herregud så bra jeg har det, tenker jeg. Mange gjør ikke det.

Julie Sigstad

Hun liker å mestre ting selv og er ikke redd for å utfordre seg med arbeidsoppgaver hun betegner som «mannlige», som snekring eller å «prøve å fikse» bilen.

– Jeg prøver i hvert fall. Men gjør jeg mye slikt pleier jeg ofte å pynte meg i kjole på kvelden, selv om jeg sitter helt alene i stua, forteller hun med et smil.

Et vekttap på 40 kilo på ett år ble resultatet da Julie bestemte seg for å ta tak i livet sitt for to år siden. Hun var overvektig, og meldte seg på livsstilsendringskurs på Elixia.

– Jeg hadde prøvd nesten alt av slankekurer og var lei av å gå sulten, gå ned og så opp igjen. Siden jeg jobber med mat gikk det nå mer på å spise riktig, spise nok og ikke minst aldri bli oversulten. Så det ble ingen slankekur, bare riktig mat i forhold til trening og planlegging, forteller Julie, som setter opp toukersplan for mat, trening, Ada og jobb.

Løpt har hun aldri gjort, før hun bestemte seg for å trene seg opp til å klare Birken. Hun la om store deler av kostholdet og trente nesten hver morgen. Åtte måneder senere løp hun Birken på litt over to timer, og i fjor gjennomførte hun New York Marathon.

– Trening er blitt en veldig viktig del av livet og noe jeg kobler av med og som gir meg positiv energi. Men det er viktig å huske på at man må ha næring og mat som gir energi til å trene og gå riktig ned i vekt.

Reiseglad har hun alltid vært. Tilbrakt somre med ridning hos tante i Tyskland, vært på språkreise i England og vært utvekslingsstudent i USA. Hun drømte om California, men endte på en liten ranch i «cowboyland» i Montana med 500 innbyggere.

– Jeg gråt og følte meg skikkelig alene for første gang i livet. Lengtet hjem først, men det ble veldig bra. Jeg vokste mye på det. På bursdagen min brant huset ned. Passet mitt var det eneste jeg fant igjen i ruinene. Så flyttet vi til en trailerpark med fem personer, fem katter og fire hunder. Heftig, minnes 34-åringen, som nok har opplevd mer enn de fleste på sin alder.

– Du får til det du vil, men ofte har jeg følt at jeg ikke strekker til. Da prøver jeg å minne meg selv på at vi bare er mennesker. At ingen er perfekt og at vi bare kan gjøre så godt vi kan. Mor og jeg har snakket mye om at det handler om hvordan vi takler motgang, hvordan motgang kan gjøre sterk, og at det er nettopp tøffe tider som gjør at du lærer og kommer videre i livet.

Det kan være verdt å holde et øye med den energiske biringen. For der Julie Sigstad lever og virker, der skjer det ting. Såpass er temmelig sikkert.

Artikkeltags