Bruker Facebook som kreftterapi

deler oppturer og nedturer: Det har blitt mange timer foran PCen de siste månedene for Grete Berget.

deler oppturer og nedturer: Det har blitt mange timer foran PCen de siste månedene for Grete Berget. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

De ekleste bildene av cellegiften. De fineste bildene av familien på tur. For Grete Berget har det gjort godt å dele sin krefthistorie.

DEL

Dette er en gruppe jeg opprettet da jeg etter 12 kreftfrie år måtte begynne på’n igjen, etter at kreften slo til igjen i samme pupp, med samme type kreft. Det er godt å kunne dele og fortelle. Nå er Facebook fantastisk.

Grete Berget skroller side på side på datamaskinen. Hun skal gjennom mange oppdateringer og bilder, mange «likes» og mange, mange lykkønskninger før hun er tilbake ved ordene hun skrev da hun opprettet gruppen beregnet på familie, kolleger, venner, andre kvinner med brystkreft.

Valgte å skrive for lukket gruppe

– Facebook har vært til fantastisk hjelp for meg. Min første tanke var å lage en blogg, men Oda (yngstedatter) syntes ikke noe om at jeg skulle brette ut sykdomshistorien min for all verden. Det har jeg respekt for. Og selv om jeg ønsker å skrive om opplevelsene mine, vil jeg ikke prakke dem på noen. Derfor en lukket gruppe, forteller Grete.

Hun er nettopp ferdig med behandling etter lange måneder med «full fart»; cellegift og stråling som følge av sjokkbeskjeden om tilbakefall i fjor vår. Nå tar hun imot ved langbordet i et herlig, påskepyntet hus på Skøyen.

Her er det liv i leiren. Eldstedatter Anni er hjemme fra studier i Skottland, mannen Per jobber hjemmefra og den blankpelsede Zita har overoppsynet. Mor sjøl har sine «bosoer» både i stua og på verandaen. Her må hun ta seg en dupp titt og ofte. Hun er fortsatt sliten. Men sveisen er på plass igjen, og kreftene i ferd med å vende tilbake.

– Jeg vil ut att i arbeidslivet. Det gjelder å bygge seg opp igjen og ta små steg, sier seniorrådgiveren hos Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Forteller hele sannheten

For denne pasienten har det aldri vært noe alternativ å tie om sykdommen. Hun har delt oppturer og nedturer, og fortalt en usminket sannhet om hvordan hun har hatt det. Så kan man lure på hvordan et sosialt medium kan fungere som reneste terapien?

– Det er ikke til å komme bort fra at ti og en halv måned med kreftbehandling føles ensomt, selv om jeg har hatt fantastisk støtte fra familie og andre. Jeg er veldig glad i besøk, men har i perioder bare orket noen få. På Facebook kan jeg være akkurat når jeg vil og hvor lenge jeg ønsker det. Jeg kan fortelle til mange samtidig, slik at jeg slipper å gjenta samme historien gang på gang. Når jeg møter folk, synes jeg også det er greit at de vet om sykdommen min. Noen vil snakke om den, andre skygger unna. Det må jeg akseptere.

Gleder seg over heiarop

Men det som sitter aller sterkest igjen, er alle heiaropene. De mange hilsnene og alle de gode ønskene. Det er noe å ta fram igjen og støtte seg på hvis det butter en dag!

– Jeg har også fått høre at jeg setter ord på opplevelser som gjør at mange kjenner seg igjen. Det motiverer meg.

– Bok?

– Noen har sagt det også. I så fall må jeg selv finne ut hvorfor jeg vil skrive en slik bok og hva jeg vil med den. Det må være noe også andre har nytte av.

Flere hundre mil på sykkel

Soving, strikking og sykling er tre stikkord som sier mye om den tidligere likestillingsministerens hjemmeliv de siste månedene. Luer og gensere er produsert en masse, men hun har sjelden hoppet over morgenøkta på sykkel.– Flere hundre mil. Syklingen har vært med på å holde meg oppe, mener Grete. Mange har kommentert hvor tøff hun er.

– Det kan hende. Men jeg har ikke noe valg. Jeg har delt opp i etapper – først fire runder med én type cellegift, så en periode med cellegift hver uke i 12 uker, operasjon, stråling ...

Jeg visste hva jeg skulle gjennom – og stålsatte meg, sier frøningen.

Vil ikke delta i hylekoret

Oppi det hele er hun imponert over hvor mye kroppen kan tåle av medisiner og behandlinger. Hun har vært innom det som tenkes kan av maskiner på kreftenheten på Ullevål. Ikke mindre fascinert er hun av alt hva forskningen har funnet fram til i kreftbehandlingen. For styremedlemmet Grete Berget ved Universitetet i Oslo har de siste månedene også vært en type feltopphold ...

De tøffe månedene etterlater seg også følelser som ydmykhet, takknemlighet. Grete har bare plusser å gi for norsk helsevesen.

Hun beskriver det best selv, på Facebook i desember:

«Jeg er en av de tusener som står midt i behandlingen, som priser det norske helsevesenet, som ikke vil delta i hylekoret for å svartmale». «I dag drar jeg hjem – har mye oppfølging foran meg. I posen har jeg til-å-begynne-med løspupp. henvisning til fysioterapi i inntil et halvt år, rekvisisjon til brystprotese, spesial-BH... Alt som en adventspose fra felleskassa vår, fra helsevesen og stat». «Det er når man trenger langvarig behandling og kostbar oppfølging man forstår hvilket overveldende spleiselag vi er med på.»

Ser fram til våren

Når dette leses, har Grete Berget holdt påske på sitt kjære Lauvåsen, sammen med sin «bodyguard» av en mann.

– Per og jeg har vært sammen om dette. Det har vært viktig for oss begge. Grete forteller om små vannhull av noen opplevelser. Mye omtanke. Små turer, besøk, lydbøker, en liten pakke te fra datterens venninne... Alt er der, vel dokumentert gjennom de mange timene foran PC-en.

Nå vil hun finne vegen ut att i samfunnet, til jobb, styreverv, konferanser.

– Det blir viktig å kjenne etter hvor mye jeg orker. Jeg ser fram til våren – til isen i gatene blir borte og jeg kan gå skikkelig igjen. Jeg tror jeg er i god form!

Artikkeltags