TANKEFULL: Det er vanskelig å vite om du skjønner hvilken veg det bærer. 



Foto: Privat

Den siste dagen

Du ligger helt stille. Puster rolig. Reagerer ikke på noe. Logrer ikke når vi klapper deg. Et mykt øre faller over kinnet ditt. Mykt. Som ditt vesen.
Publisert

Ingunn Aagedal Schinstad

Journalist i GD

Hun bør få slippe nå, sa veterinæren for noen dager siden. Vi går på tå, sier lite. Det er så trist. Kjære, snille Bella.

Du ble oppkalt etter den omsorgsfulle og tålmodige gjeterhunden i romanen «Historien» av Elsa Morante, i håp om at du skulle bli litt som den.

Vi trodde vi var forberedte hundeeiere. Du viste deg å være helt annerledes enn det vi hadde sett for oss, og fullstendig forskjellig fra den rolige firbeinte roman-karakteren. Vill. Hemningsløs. Uregjerlig. En myk, mild og snill sjel i en vilter kropp.

I flere år hang vi nærmest vannrett etter deg i båndet, som i en parodisk sketsj om håpløst hundehold.

Du syntes alt var morsomt og var bestandig klar for å ta oss med på eventyr. I flere år hang vi nærmest vannrett etter deg i båndet, som i en parodisk sketsj om håpløst hundehold. Du kunne liksom ikke komme fort nok fram til neste spennende øyeblikk i livet. «Dere må øve mer hjemme» sa læreren på dressurkurset». Vi gjorde faktisk det, selv om framgangen kanskje ikke var så merkbar.

STORT SMIL: Du var alltid klar til å klar for å ta oss med på eventyr.  Labratiner. Blanding av labrador og dalmatiner. Foto: Privat

STORT SMIL: Du var alltid klar til å klar for å ta oss med på eventyr. Labratiner. Blanding av labrador og dalmatiner. Foto: Privat

For du hadde ikke noe behov for å behage eierne dine. Du følte deg aldri underdanig. Du var et familiemedlem på linje med oss andre, og gadd ikke pugge triks og kunster. Hvorfor skal man egentlig gå pent ved foten? Det er vanskelig og kjedelig for den som liker å tenke stort og fritt og har humor.

Du løp så fort du kunne over alt. En teknikk du lærte deg selv, var å vrenge deg ut av halsbåndet. Fortvilet prøvde vi å forhindre at du løp folk over ende på glattisen, tok en tur innom sykehjemmet eller snappet med deg vottene til fremmede folk.

Du elsket folk og dyr. Kom vi hjem etter å ha vært bortreist, raste du jublende ut og inn av huset. Du hoppet rett opp og ned av glede når vi kom hjem fra skole og jobb. Gjester var alltid velkomne. Var stemningen rundt bordet spesielt god, hentet du gjerne en pipeleke for å bidra til underholdningen.

Enhver som tilbrakte tid i ditt selskap, følte seg bra nok i massevis.

«Bella går sammen med alle» sa de da du var på kennel. Og det er jo det vi til sjuende og sist blir målt på. Hva slags følelse vi lar andre sitte igjen med. Enhver som tilbrakte tid i ditt selskap, følte seg bra nok i massevis.

Taus var du ikke. Som en ilter ateist bjeffet du rasende når kirkeklokkene ringte. Fra din post i huset varslet du nabolaget om mistenkelige personer og katter med provoserende oppførsel.

Da du forelsket deg, var det selvfølgelig i den mest rockete hannbikkja i hele bydelen. En upålitelig rundbrenner, som feide over tispene i nabolaget. Svigermors mareritt. Du kjente det på deg når han var i nærheten. Skjedde det om natta, våknet du og pep av fortvilet forelskelse.

 Forsøk på å forlove deg bort til andre, var fullstendig mislykket, du ville bare ha ham. Tøffingen. Landstrykeren. Anarkisten som brøt alle reglene i boka for hunders skikk og bruk.

Valpene var blant de fineste gavene du ga oss. Glansbilde-minner.

Naturligvis ble det barn av det, en hel skokk. Å havne i uløkka var et mildt sagt dekkende begrep. I et forsøk på optimisme kalte vi dem Lykke, Sol, Flaks, Bingo, Glede, Bamse og Putte. Valpene var blant de fineste gavene du ga oss. Glansbilde-minner.

Du var et samlingspunkt for familien. Tenåringers trøst. Havnet vi på sjelelig villstrå, hentet du oss snart hjem igjen. Katten som elsker å erte, lå utspekulert på lur, og beit og klorte deg hardt mange ganger. Du tok aldri igjen. Knurret ikke, flekket ikke tenner. Forsvarte ikke maten. Vi hørte jo sammen hele flokken. Hørte du katteskrik om natten, spant du over parketten for å redde «søsteren» din fra farlige fiender.

Det var ikke bare livet du hadde apetitt på. Du tagg ved bordet, og var altfor trinn. Morsket vi oss og sa, «Nei, nå er det nok! Gå og legg deg!», demonstrerte du ved å synke tungt sammen på et annet sted en den anviste plassen.

En gang, i en annen by, møtte jeg tilfeldigvis en hund som lignet deg. Hjertelig løp den for oss ukjente blidt i møte. Usannsynlig nok, viste det seg å være den biologiske broren din. «Det går ikke an å dressere dem», sukket hundeeieren oppgitt. Jeg sa meg bare delvis enig.

Disiplin var ikke din greie. Men kjærlighet var.

For du skjønte jo i prinsippet alt vi sa og gjorde. Om det ikke fungerte med korte kommandoer à la «Bli!», eller «Fot!», var du etter hvert ganske lydig hvis man snakket til deg som folk. «Kan du være så snill å flytte deg, Bella?», eller «skal vi ikke heller gå opp stien her?».

Du ga klar beskjed hvis du var uenig, hadde egne, sterke meninger om maten som ble servert og hvor turen skulle gå. Av og til måtte jeg si at «nei, i dag er det jeg som bestemmer. Vi må gå den veien». Du aksepterte. Disiplin var ikke din greie. Men kjærlighet var.

Vi stryker deg over den glatte pelsen. Kulene på kroppen din bulker seg under huden. Du kunne gjøre meg utmattet i dine unge år, men ble et trofast og storsinnet familiemedlem.

Ble det mange timer alene en arbeidsdag, tok du det pent. Drøyt mange feriedager på kennel, tilga du glatt. Måtte kveldsturen bli litt kort, skjønte du det hvis vi forklarte hvorfor. Vi har mange minner. Timevis med video av Bella som henter pinner i forskjellige vann. En million portretter av ditt snille, etter hvert grånende ansikt.

Nå ligger du nesten urørlig, finner en liten lindring ved å hvile ute. Du er gammel nå, 12 år. Eldre enn mange av dem som hadde suksess på dressurkurset og fikk servert riktig tilmålt mengde hundefôr en gang om dagen. Nå vil du ha verken mat eller vann. Vi skjønte at det var noe helt alvorlig galt da du ikke lot deg friste av vaniljesaus.

I byen Carmel i California er hunder velkomne over alt, i butikker og på restauranter. Da vi var der, så jeg en tekst trykket på en serviett. «Grunnen til at snille hunder er med oss på jorden en liten stund, er fordi de vil lære tobeinte om betingelsesløs kjærlighet».

Vi finner fram noen godbiter fra skuffen, henter båndet, og gjør oss klar til den aller siste bilturen.

Vi tørker tårer. Det å ha hund ble ikke slik vi forestilte oss, det ble dypest sett en beskrivelse av livet. Sjelden helt som planlagt, tidvis komplisert, og noen ganger helt fantastisk.

Vi kommer til å sørge så dypt, Bella. Verden er full av hunder, vi vet det, men det finnes bare én eneste som er som deg. En sval vind blåser over snuten din. Kanskje fanger du opp noen interessante lukter.

Men du er ikke særlig opptatt av utenverdenen lenger. Det er bare deg og oss. Gjensidig tillit. Akkurat det skjærer i hjertet nå. Vi finner fram noen godbiter fra skuffen, henter båndet, og gjør oss klar til den aller siste bilturen.

Vi har time hos dyrlegen klokka halv to.

Artikkeltags