Lørdag kveld kunne du møte HiL-professoren hos Viggo Johansen på NRK, hvor hun forteller om livet som kvinne født i mannekropp.

- Jeg takket ja til å stille opp i dette programmet fordi jeg tenker det får være mitt lille bidrag til å gi informasjon om et viktig tema. Min skjerv med «folkeopplysning», for å si det sånn. Det smiler Claus Aase Schibsted Knudsen fra Lillehammer når vi møter henne på kafé på Lillehammer.

Gikk du glipp av programmet lørdag kveld kan du se hele programmet i opptak HER.

Inn fra vinterkulda kommer hun, tar av seg kåpe og skjerf og setter seg. Noe så hverdagslig og selvsagt som dette; å få entre et rom som seg sjøl og å få introdusere seg som «Aase» er ikke noe Knudsen tar for gitt.

Hun ble født med Harry Benjamin-syndrom, altså en transkjønnet jente født med en gutts kropp. Hun er født som Claus. Hun har vokst opp som Claus, ja, giftet seg og stiftet familie som Claus. I over førti år turte hun ikke å fortelle noen - ikke engang sin egen familie, kone, barn - om at hun har levd hele livet med en kvinne inne i seg.

På NRK i kveld skal hun fortelle om hvordan hun for tolv år siden endelig turte å begynne på en vanskelig, men livsviktig vandring mot et liv med åpenhet. Å stille opp er en avgjørelse som ikke er fattet med letthet.

- Avgjørelsen er gjort i fellesskap med min kone, som jeg er så heldig å fortsatt leve sammen med, og mine barn. For jeg er ikke ute etter å bli noen permanent talsmann for en gruppe eller å brette ut mitt privatliv. Jeg vil ganske enkelt være meg selv og leve livet mitt i fred og balanse som alle andre, sier Aase.

Hun håper hun kan bidra til mer åpenhet rundt en medfødt «feilkobling» som for mange har gjort livet uutholdelig. Ja, for mange så uutholdelig at de ikke har overlevd.

- Faktisk er selvmordsraten blant transkjønnede født på femti-, seksti- og syttitallet såpass høy at forskere på området kaller gruppen for «survivors»; de som overlevde. Det var et tøft liv å holde så mye skjult, sier Aase, og er glad for at troen på Gud og musikken har holdt henne oppe. Hun takker også blant andre de nordiske transeforeningene og Stensveen Ressurssenter på Kapp på Toten for hjelp undervegs i prosessen mot åpenhet.

For mange i byen er Aase bedre kjent som Claus Knudsen, professor i fjernsynsfag på Høgskolen. Familiefar. En dyktig musiker kjent fra Salmekameratene og Brødrene Hals. Aktiv deltaker i Mjøsikale. Men hele kollegiatet fikk beskjed om at nå blir det andre boller da Aase i midten av november sendte mail til samtlige og fortalte at hun er - nettopp - Aase.

- Mange kaller meg fortsatt Claus av gammel vane, forståelig nok. Det får gå seg til. Og for kona mi og de nærmeste er jeg fortsatt Claus - ektemann i manneklær og uten sminke, og mange kommer fremdeles til å treffe meg som det, smiler Aase. Hun besvarte over femti positive gratulasjoner og hilsener den dagen mailen ble sendt.

- Jeg kjenner meg godt mottatt på jobben og vet at Høgskolen har mangfold og likeverd som ett av sine viktigste mål. Slik er til å bli glad av, ler Aase.

- Samtidig vet jeg litt om hva mange tenker, men knapt tør å si. For eksempel har jeg truffet enkelte menn som sier nesten rett ut at jeg «kler meg nedover» ved å være kvinne. At jeg som kvinne mister status, integritet og autoritet. Mitt liv med erfaringer som både mann og kvinne har gitt meg en rekke tilfeller av undring og refleksjoner rundt slike kjønnsroller, kjønnsholdninger, kjønnsforskjeller - og ikke minst hersketeknikker. Det er tema jeg gjerne snakker om - langt heller enn bare å svare på hva jeg har nedentil og hvordan jeg trives på dametoalettet. I maktforhold mellom menn og kvinner, der ligger det mye underlig grums, kan jeg love deg, sier Aase.

Aase forteller at hun ofte opplever kvinners omgangsform som åpnere:

- Man skal aldri generalisere, men det er ikke til å komme utenom at kvinner ofte har bedre sosiale følere enn menn. Kvinner tolker, ser mennesker og har dermed lett for å nærme seg tema som kan være vanskelige: Sykdommer, depresjoner, dødsfall, vanskeligheter. Som mann i møte med andre menn har jeg erfart at det er vanskeligere å snakke ut om trøblete tema. Det skal helst prates om sport, hobbyer. Det er symptomatisk at de sjelden sier seg å være deprimerte. De er heller «utbrente» for det er liksom ikke et tegn på svakhet, det da.

Aase ler plutselig av egne refleksjoner.

- Det er typisk for meg, vet du, å gruble i veg er medfødt. Akk ja, du skulle tatt turen til Storhove og se hva jeg arbeider med der ... Det opptar mye av livet mitt. Livet er tross alt mye mer enn kjønn, da. Selv om jeg forstår jeg at andre er nysgjerrige på meg og min historie, sier hun og tenker på programmet i kveld. På NRK. Der du også kan få møte Aase.