En sang til småbyen

Min LILLE BY: I kveld feirer Lillehammer seg selv. Det kan trenges, i en tid hvor norske småbyer er under større press enn noensinne. Arkivfoto: Kjell Vassbotten

Min LILLE BY: I kveld feirer Lillehammer seg selv. Det kan trenges, i en tid hvor norske småbyer er under større press enn noensinne. Arkivfoto: Kjell Vassbotten

Artikkelen er over 4 år gammel

I kveld skal Fakkelprisen tenne lillehamringene og gi byen ny varme. Den kan trenges i årene som kommer.

DEL

Løse tråderTirsdag denne uka presenterte NTNU-professor Jørn Rattsøe den første rapporten fra regjeringens nye Produktivitetskommisjon.


Bak det kjedelige, nærmest ME-fremkallende navnet, skjuler det norske samfunnets framtid seg. Og framtiden handler ifølge ekspertene om sammenslåinger, spesialisering og større byer. Den norske småbyen, i hvert fall den som ikke ligger i umiddelbar nærhet til Oslo, er under et større press enn noensinne.
 

Der man før hadde lokaleide banker og sjarmerende småbryggerier, har den norske småbyen i dag blitt en eneste stor filial. Et uopphørlig Brilleland av sentralt styrte kampanjedager og pallesalg.
 

Da tollgrensene for netthandel lå an til å bli justert opp i forbindelse med statsbudsjettet i høst, begynte det lille som var igjen av vitale, norske handlegater å skjelve i buksene – også på Lillehammer, byen med landets kanskje mest særegne bysentrum utenfor Røros.
 

Dette er den rasjonelle driftens tidsalder. Hvor lenge den også vil ha det lille plinget man får når man går inn hos baker Granum i Storgata, er et åpent spørsmål.

Det er ikke bare her hjemme at småbyen sliter. I USA har en hel generasjon ungdom vendt ryggen til småbylivet og distriktene. I artikkelen «Why Millenials Are Avoiding Small Town America» kan man lese om at det for mange unge amerikanere verken handler jobb eller økonomi, det handler rett og slett om kultur. Småbylivet har rett og slett lite annet å by på enn hvitmalte gjerder. Det man før så på som trygghet, ser man nå på som begrensninger.
 

Også i historiene vi omgir oss med, i bladene vi leser og på skjermene vi stirrer inn i, er storbykulturen enerådende. Byvrimmelet er alle tings mål og eneste fornuftige endepunkt.

I boka «Unruly Places» skriver den britiske geografen Alastair Bonnett om place – altså om hvor viktig stedet har vært for utviklingen av menneskets psykologi, helt fra tidenes morgen. Stedet og livene våre har alltid vært uløselig knyttet sammen.
 

Jeg vet ikke hva slags drømmesamfunn Produktitivetskommisjonen ser for seg, men muligens ligger det i forlengelsen av det vi allerede ser: I dag jobber flere og flere av oss i anonyme ikke-landskaper, ser ut på ikke-utsikt, parkerer på ikke-steder og tilbringer dagene i omgivelser som like gjerne kunne vært et helt annet sted. Et hvilket som helst sted.

Men slik er det ikke her. Og kanskje er det det en 26-årig student som er hjemme på helgebesøk hos mor og far ser, at det er noe med landskapet. Måten åsene tegner seg på. Noe velkjent. Noe beroligende. Noe, i mangelen av et bedre ord, riktig.
 

Derfor deler lillehamringene ut priser til hverandre i kveld. Derfor samles de for å minne hverandre på hva en by er, når alt kommer til stykket: Fellesskap. Tilhørighet. Samlet styrke.
 

Men det viktigste å tilby småbyen i 2015 er ikke store, nasjonale artister eller et lys- og røykfylt show. Det viktigste vi kan gjøre for småbyen, er å ta vare på de felles møteplassene vi har.

Og da tenker jeg ikke på parkeringsplassen utenfor Plantasjen.
Slaget om småbyen står et helt annet sted.
 

Artikkeltags