VERDENSSTJERNE: Lance Mackey fra Alaska er en superstjerne innenfor hundekjøring. Den siste uka har han trent i det som kanskje er verdens beste hundekjøringsløyper i Nordre        Land og Gausdal for å delta i Mush Synnfjell.

VERDENSSTJERNE: Lance Mackey fra Alaska er en superstjerne innenfor hundekjøring. Den siste uka har han trent i det som kanskje er verdens beste hundekjøringsløyper i Nordre Land og Gausdal for å delta i Mush Synnfjell.

Lederhunden

Først vant han over kreften. Så vant han verdens største hundeløp fire ganger på rad. Han er den største hundekjørerlegenden i verden. I helga deltar Lance Mackey i Mush Synnfjell.
Av
Publisert
DEL
Først vant han over kreften. Så vant han verdens største hundeløp fire ganger på rad. Han er den største hundekjørerlegenden i verden. I helga deltar Lance Mackey i Mush Synnfjell.

Lance Mackey (46) lener seg fram over bordet med et stivt blikk i de isblå øynene sine og skakker litt på hodet. Han ligner ikke så rent lite på en husky selv, der han sitter på kjøkkenet til hundekjører Thomas Wærner i Torpa.

– Hvorfor jeg er her? Jeg fikk en personlig invitasjon, og tilbud om å kjøre hundespannet til Thomas. Ikke hvilket som helst spann, men ett av de beste hundespannene i Norge. Det er en ære, og noe som betyr mye for meg. Når jeg er ferdig med dette løpet, så vil jeg at Thomas og alle som har vært involvert i Mush Synnfjell skal være fornøyde og si «Vi vil gjerne ha besøk av Lance en annen gang også».

Jeg fikk kreftdiagnosen på en torsdag, og legene ville operere meg på fredag. «Det passer bra, for jeg har ting å gjøre på mandag», sa jeg. «Du har ting å gjøre på mandag, ja, men det er sannsynligvis ikke de tingene du tror», svarte legen.

Lance Mackey

Dette er faktisk det eneste løpet Mackey kjører denne sesongen. På grunn av helseproblemer har han tatt et hvileår for å komme i form til neste års Iditarod – hundeløpet som er alle hundekjøreres våte drøm, og som han er den eneste i historien til å vinne fire år på rad. Mush Synnfjell ble med ett kjent langt utenfor Norges grenser da Mackey i fjor høst la ut en facebooklink til hundeløpet med teksten «I didn’t say no racing this year. I said no to Iditarod».

– Jeg trener vanligvis til Iditarod på denne tiden av året, og ville ikke hatt anledning til å komme hit. Men når jeg har muligheten til det, er det en ære å bli invitert.

Thomas Wærner er mannen som startet Mush Synnfjell i 2013. Han er heller ingen hvem som helst i hundekjørerverdenen. Vinner av Finnmarksløpet i 2013, og «Beste Nykommer» i Iditarod i 2015.

GAMLE KJENTE: Thomas Wærner og Lance Mackey har kjent hverandre siden 2010. Wærner er tidligere vinner av Finnmarksløpet og ble «Beste Nybegynner» i Iditarod i 2015.

GAMLE KJENTE: Thomas Wærner og Lance Mackey har kjent hverandre siden 2010. Wærner er tidligere vinner av Finnmarksløpet og ble «Beste Nybegynner» i Iditarod i 2015. Foto:

– Det er veldig bra for norsk hundekjøring å få en profil som Lance til Norge. Han er en av profilene i denne sporten, og en av verdens beste hundekjørere. Det vil være en stor motivasjon for deltakerne i Mush Synnfjell å stå på startstreken sammen med Lance på lørdag. Han har hatt det rolig fram til nå, men fra fredag kommer det til å bli travelt for ham, for det er veldig mange som kommer til å ville ha en bit av ham.

Lance Mackey

Født 2. juni 1970.

Den eneste som har vunnet hundeløpet Yukon Quest fire ganger på rad: 2005, 2006, 2007 2008.

Den eneste som har vunnet hundeløpet Iditarod fire ganger på rad: 2007, 2008, 2009, 2010.

Har som eneste hundekjører vunnet både Iditarod og Yukon Quest samme sesong. To ganger.

Vant sitt første Iditarod på sjette forsøk, og med vest nummer 13. Faren Dick vant på sjette forsøk og med vest nummer 13 i 1978, og broren Rick gjorde det samme i 1983.

– Jeg var på en middag tirsdag kveld, og da var det flere hundekjørere som spurte meg hvordan jeg trener hundene. Jeg syntes det var veldig fint å fortelle dem hvordan jeg gjør ting, for jeg har ingen hemmeligheter, men jeg passer på å si at «vil du høre hvordan jeg gjør det, fint. Men ikke endre på alt du har gjort hele året på grunn av meg, for det er ikke sikkert alt jeg gjør passer for deg og dine hunder.» Jeg har i hvert fall funnet ut at det er mange som har lyst til å slå meg denne helga, ler Mackey.

Det er ingen selvfølge at Mackey er her i dag. Etter å ha brutt Iditarod i 2002, lå han seks måneder på sykehus og ble behandlet for strupekreft. Ingen trodde han noen gang skulle bli i stand til å kjøre hundeslede igjen.

Jeg er ikke flink til så veldig mange ting, men jeg er ikke så verst bakpå en hundeslede.

Lance Mackey

– Jeg ville overleve. Det var motivasjonen min da jeg lå der. Jeg fikk kreftdiagnosen på en torsdag, og legene ville operere meg på fredag. «Det passer bra, for jeg har ting å gjøre på mandag», sa jeg. «Du har ting å gjøre på mandag, ja, men det er sannsynligvis ikke de tingene du tror», svarte legen. Jeg var innlagt på sykehus fra mars til oktober, og i 2003 startet jeg i Iditarod med en matesonde ned i magen. Det var antakelig, nei, det var med klar margin det hardeste løpet jeg har kjørt, og jeg kom ikke engang til mål.

Siden da har han slitt med store helseplager. En amputert pekefinger på venstre hånd og en glinsende porselens-tanngard er blant bevisene på det. Det har likevel ikke stoppet ham fra å vinne både Iditarod og det nesten like prestisjetunge Yukon Quest fire ganger på rad. Det er en merittliste som ingen annen hundekjører kan vise til. To ganger har han vunnet begge løpene samme sesong. Før Mackey var det ingen som trodde det var mulig. Ingen har så langt gjort det etter ham heller.

Det er ingen tilfeldighet at Lance Mackey endte opp som hundekjører. Faren Dick Mackey står ennå med den minste seiersmarginen i Iditarod noensinne – han vant med ett fattig sekund i 1978, og halvbroren Rick vant løpet i 1983. Veien dit var likevel kronglete for unge Mackey fra Fairbanks, Alaska.

– Du hadde en ganske vill ungdom?

– Det er en veldig høflig måte å si det på. Ingen foreldre ville skryte av de tingene som jeg gjorde. Faren ville ikke vite av meg. For drøyt 15 år siden bodde jeg i et telt, og jeg sultet. Jeg levde på matkuponger. Du må ville forandre deg for å klare det, og jeg hadde rett og slett ikke noe valg. Jeg var veldig langt nede, og jeg vet hvor kort vei det er ned dit igjen. Jeg er stolt over det jeg har oppnådd, men motivasjonen min var ikke å vinne Iditarod, men å bli en bedre person, slik at foreldrene mine ikke skammet seg over meg lenger.

For det er kjærligheten til sporten, og spesielt til hundene som driver Mackey til å fortsette med hundekjøring.

– Det vil helt sikkert komme en dag da jeg ikke vil være i stand til å kjøre hundeløp lenger, men det vil aldri komme en dag da jeg ikke vil ha hunder. Det er det jeg elsker. Det handler ikke bare om konkurransen. Dersom jeg hadde en haug med hundemat som aldri ble mindre, og en bankkonto som aldri gikk tom, så ville jeg hatt tusen hunder! Jeg elsker hundene mine, og elsker å kjøre sammen med dem. Jeg er ikke flink til så veldig mange ting, men jeg er ikke så verst bakpå en hundeslede. Jeg er et rotehue, og ganske håpløs, for å være ærlig, men på en eller annen måte klarer jeg å få gjøre noen gode hundeløp. Og det er bra, for jeg har ingen formue å leve av. Hvis jeg ikke kunne leve av hundekjøring, ville jeg være nødt til å få meg en jobb!

Motivasjonen min var ikke å vinne Iditarod, men å bli en bedre person, slik at foreldrene mine ikke skammet seg over meg lenger.

Lance Mackey

Mackey ler hest og plirer med øynene. Igjen minner han mest om en rampete bikkje.

– En jobb som jeg ikke vil like, for noen som jeg sannsynligvis ikke kan fordra. Jeg vil heller være fattig og gjøre noe jeg liker, enn å jobbe for å tjene penger for noen andre.

– Ser du noen gang på andre som sitter fast i en jobb de ikke liker og tenker at du er en heldig mann?

– Hver eneste dag. Om morgenen går jeg ut på verandaen foran huset mitt, med en fin utsikt, og selv om jeg ikke er sikker på om noen hører meg, så sier jeg «takk!». Jeg har gjort mange dumme ting som jeg har angret på i ettertid, men når jeg tenker tilbake på det, så ville jeg ikke ha alle feilgrepene mine ugjort. De har gjort meg til den jeg er i dag, og gitt meg livserfaring. Alkohol bringer fram det dumme i folk, og jeg er den dummeste av alle! Jeg håper at jeg ikke skammer meg så mye over de dumme tingene jeg har gjort at jeg ikke forteller sønnen min om dem og advarer ham: «Så du våknet opp naken på en parkeringsplass? Det er det som skjer når du drikker hele den whiskyflaska!» Forandring er vanskelig å akseptere, og du må akseptere den du er for å klare å forandre deg. Det tok meg lang tid å gjøre. Jeg har en avhengighetspersonlighet, og kan trå feil hver eneste dag, men nå har jeg en kennel som avhenger av meg hver eneste dag. Jeg har sagt det mange ganger, at hundene reddet livet mitt.

Vi går ut i hundegården på Berserk kennel, der Thomas Wærner har 50 alaska huskyer. Lance Mackey har vært i Norge i over en uke for å bli kjent med hundene han skal bruke i Mush Synnfjell.

ALT FOR HUNDeNE: Lance Mackey trives sammen med hundene i Berserk kennel. – Det er på grunn av hundene jeg driver med dette. Konkurransene gir meg inntekter til å kunne ha hunder, sier han.

ALT FOR HUNDeNE: Lance Mackey trives sammen med hundene i Berserk kennel. – Det er på grunn av hundene jeg driver med dette. Konkurransene gir meg inntekter til å kunne ha hunder, sier han. Foto:

– Hvordan setter en hundekjører sammen et spann?

– Jeg liker dumme hunder, flirer Mackey.

– Hvis de er for smarte, så skjønner de at det ikke alltid vil være morsomt å dra sleden, men for de dumme hundene vil det alltid være gøy, selv når det blåser hardt og det er tungt å trekke.

– Lance har vært i Norge i en uke nå, og blitt kjent med hundene mine, forteller Wærner.

– Han kunne bare kommet kvelden før og sagt «Hei, hvor er spannet mitt?», men han har vært ute i hundegården og jobbet hver dag, og plukket hundene i spannet selv. Derfor kommer han også til å ha det mye morsommere under løpet.

Wærner mener Torpa og Gausdal har de beste treningsmulighetene i verden, og får støtte av Mackey.

– Nesten alle de store hundekjørerne er her og trener nå. Delvis på grunn av Mush Synnfjell og Gausdal Maraton neste helg, men også på grunn av de stabilt gode kjøreforholdene. Er det ikke forhold til å kjøre her, er det ikke forhold noen steder. Vi samarbeider med trekkhundklubbene i både Gausdal og Valdres om løypekjøring, så herfra kan du kjøre både til Espedalen og til Beitostølen. Selv kjører jeg alltid inn til Gausdal når jeg skal trene. Gården nedenfor meg ble nettopp solgt til en hundekjører som flytter hit på grunn av treningsforholdene, så Mush Synnfjell sørger for tilflytting også!

– Dere oppfatter ikke Gausdal Maraton som konkurrenter?

– Nei, det er to forskjellige løp. I Gausdal har de forskjellige distanser og klasser, mens vi har én klasse og en distanse for alle. Dessuten er nok Mush Synnfjell et hardere løp, så her er du mer avhengig av et godt trent spann.

Forandring er vanskelig å akseptere, og du må akseptere den du er for å klare å forandre deg. Det tok meg lang tid å gjøre.

Lance Mackey

– Jeg hadde ikke kunnet drive på med hundekjøring dersom jeg ikke kunne trene hjemmefra. Det blir for dyrt og tidkrevende å putte hundene i bilen for å kjøre et annet sted. Av og til bruker jeg tre timer på runden min, andre dager tar det seks timer. Da kan jeg ikke se på klokka og tenke på at jeg må hente ungene i barnehagen.

– Jeg eier ikke ett eneste armbåndsur, gliser Mackey.

– Vi har ikke engang en klokke i huset. Det er fordi tiden ikke betyr noe før jeg en sjelden gang har et fly å rekke. Jeg har uansett mine ting å gjøre i løpet av dagen, og de må gjøres enten dagen min varer fra 10 til 14, eller fra 06 til 22. Så lenge de tingene jeg må gjøre blir gjort, og jeg får kjørt så langt som hundene mine trenger, så betyr ikke lengden på arbeidsdagene noe som helst. Hundekjøring er en livsstil, ikke et yrke.

– Det finnes mange personer som jeg aldri ville lånt bort hundene mine til, sier Thomas Wærner.

– Det er bare noen uker til ett av de største løpene i sesongen, og jeg ville aldri lånt dem bort til noen som ikke brydde seg om hvilken tilstand han leverte hundene tilbake til meg i. Men jeg kjenner Lance og vet at han bryr seg om hundene og vil ta godt vare på dem.

EN AVTALE MED HUNDENE: Lance Mackey har ennå ikke tilgitt seg selv at han måtte bryte Iditarod i 2016. Nå satser han alt på å kunne delta i verdens største hundeløp neste år. – Det skylder jeg hundene mine, sier han.

EN AVTALE MED HUNDENE: Lance Mackey har ennå ikke tilgitt seg selv at han måtte bryte Iditarod i 2016. Nå satser han alt på å kunne delta i verdens største hundeløp neste år. – Det skylder jeg hundene mine, sier han. Foto:

Det vises ute i hundegården. Iditarod-mesteren går rundt og forteller om bikkjene i spannet han har plukket ut som om han har kjent dem hele livet.

Mackey er berømt for å sette hundene sine i første rekke, og har i både Yukon Quest og Iditarod blitt kåret til den kjøreren som har tatt best vare på hundespannet under løpet.

Jeg kommer aldri til å vinne et løp på bekostning av hundenes helse.

Lance Mackey

– For meg er det den mest prestisjefulle prisen du kan vinne. Det symboliserer hvorfor jeg driver med denne sporten, og jeg vil velge den prisen framfor førsteprisen hver eneste gang. Det er hundene det handler om, og jeg kommer aldri til å vinne et løp på bekostning av hundenes helse. De kan kjøre i åtte-ti år hvis de blir behandlet bra. Hundekjøring er en sport som alle kan begynne med. Det er bare å kjøpe seg en slede og noen hunder. Det er både negativt og positivt, for konkurranse får fram det verste i folk, og det vil alltid være noen som ikke burde holde på med hundekjøring, og bare ser på hundene som redskaper.

Slik er ikke Lance Mackey. Han har en avtale med hundene sine, og den er hellig:

– På grunn av sykdom måtte jeg bryte Iditarod i fjor, og det har vært vanskelig for meg å akseptere. Jeg sviktet hundene. Jeg hadde brukt så mye tid og penger på det hundespannet, og så klarte jeg ikke å oppfylle min del av avtalen? Det er fullstendig uakseptabelt, og jeg ber dem om unnskyldning for det hver dag. Jeg har et hundespann som fortjener å ha meg bakpå meiene, og jeg gjør alt jeg kan for å kunne være tilbake neste år!

Artikkeltags