LOKKER FRAM GAPSKRATTEN: Det blir mye latter og applaus når Kari Skanche fra Mesnali underholder kursdeltakere på Montebellosenteret. Her er ildsjelen i aksjon under sin 508. forestilling.
TorbjøRn Olsen

Humor som medisin på Montebellosenteret

Prøysen, familien, vekta, «Ludden», bygda og RBK står på menyen når Kari Skanche underholder kreftpasienter på Montebello.
Publisert

Med trivelig ringsakerdialekt i reneste Prøysen-stil innleder Kari Skanche (69) kveldsunderholdningen «Litt tå hårt» for 50 kreftsyke og pårørende på kurset «Brystkreft – hva nå» på Montebellosenteret (MBS) i Mesnali. Hun er nervøs når vi møter henne før kveldsunderholdningen, for det er jo ikke vanlig at pressen er til stede.

– Det er ikke støtt jeg har nerver før underholdningen. Det kommer an på formen. Det kan stokke seg litt i starten, men når jeg først kommer i gang, er jeg i bobla mi, forteller Skanche.

– VIKTIG Å LE: Det er de enige om Kari Skanche og Silje G. Højlund, spesialsykepleier og prosjektleder ved Montebellosenteret.

– VIKTIG Å LE: Det er de enige om Kari Skanche og Silje G. Højlund, spesialsykepleier og prosjektleder ved Montebellosenteret. Foto:

Nervene er fort glemt etter å ha åpnet med en vits som får publikum til å knekke sammen i latter. Så øker hun på og det går slag i slag med skrøner, stubber, dikt, vitser og sang. Humor med en dash alvor – for hun vet hva hun snakker om. For ti år siden satt hun her som brystkreftpasient selv. Hun vet hvor viktig det er at noen bryr seg og hvor lite som ofte skal til.

Skanche har rutine på forestillingene. Starter alltid med å presentere familien sin.

– Vi er tre og je er sjæfen. Det er litt om mannen min Petter, litt om Torstein sønnen vår, som snart er 40 år, og så meg da. Je og vekta, ler hun.

Det er både skjemt og alvor i underholdningen. På løpende bånd kommer dikt og vitser for å øke stemningen.

– For Montebello er ikke noe hengehuggu-stelle. Det er veldig viktig å få dem til å le, understreker Skanche.

– Hvorfor er det så viktig å le?

– Humor som medisin er kjempeviktig. Det har jeg erfart på egen kropp. Hadde jeg ikke hatt humøret, vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Her har det vært mange nedturer, sier Skanche, og spiller ballen til sin samarbeidspartner.

– Det er så mye alvor i kreftsykdommen, som ofte forbindes med død. Alle kjenner vi noen som har gått bort. Humor brukt på en god måte i en alvorlig situasjon hjelper folk å se ting på en annen måte og mestre hverdagen bedre, sier Silje G. Højlund, som er spesialsykepleier og prosjektleder for «Kreft – hva nå»-kursene på MBS.

SKJEMT OG ALVOR: Kari Skanche forteller at hun er like avhengig av publikum som de er av henne og at underholdningen er hennes beste medisin.

SKJEMT OG ALVOR: Kari Skanche forteller at hun er like avhengig av publikum som de er av henne og at underholdningen er hennes beste medisin. Foto:

– Besøk av Kari står høyt i kurs. På ett av evalueringsskjemaene vi fikk inn før jul sto det «Kari Skanche er helt rå». Det er derfor vi spør om hun kan komme tidlig i kursprogrammet for å løse opp stemningen. Alle er redde og ingen kjenner hverandre. «Gjorde ikke dette godt», sier de til hverandre etter Karis show. Så er alle på talefot, sier Højlund,

Kari trenger sitt publikum like mye som de trenger henne, og byr på seg selv i raust monn.

– Underholdningen er min beste medisin. Jeg er ikke redd for å si at jeg av og til sliter psykisk. Det har jeg gjort hele livet. Jeg føler meg veldig heldig som får bruke hobbyen min på en slik måte. Tenk å få se så mange blide fjes. Silje har betydd mye for meg – og plassen gir ro i sjela, forklarer Skanche, som elsker folkene, fargene, kunsten og ikke minst atmosfæren på Montebellosenteret.

Det startet i 1992. I 25 år har hun underholdt på Montebellosenteret, som hjelper kreftpasienter og pårørende å mestre hverdagen og som har som mål å spre livsglede. Kari Skanche er blant «midlene» de bruker.

– Jeg er heldig som er her for 508. gang. Her er det nye folk hver uke, så jeg slipper å fornye meg, spøker Kari.

Sannheten er at hun tilpasser innholdet. Ser hun et kjent ansikt, endrer hun på temaer og historier.

– Underholdningen er en pusteventil, et friminutt i sykdommen. I løpet av disse årene har jeg virkelig lært hvor viktig underholdninga mi er. Ofte får jeg både tårer og glede. Enkelte sier de ikke har trodd de skulle le igjen. Silje sier de oppdager at folk blir lettere til sinns selv om alt er vanskelig. Det høres ut som sjølskryt, men det er dette som er jobben min. Det er artig å se en ektefelle som ser sin kjære le for første gang siden kreftdiagnosen kom.

FULLT HUS: Kari Skanche underholder i storstua. Auditoriet og scena blir for stivt, mener hun.

FULLT HUS: Kari Skanche underholder i storstua. Auditoriet og scena blir for stivt, mener hun. Foto:

To bøker har det blitt. «En hilsen fra badevekta» og «Fjellkongen Ludvig – Ludden». Skanche, som betegner seg som en tungvekter, bruker egen kropp og helse for alt den er verdt.

– Min kropp er mitt tempel, men hvem var det som godkjente tilbygget, og hvem er det som har stått for vedlikeholdet? spøker hun.

Vekta har plaget henne i mange år, noe som har ført til mange artige stubber om temaet. Som da legen spurte om hun hadde vært like tung hele livet.

– Nei. For 69 år sia vog je 3.600 gram. Etter det har jeg itte hoppa over et eneste måltid, skratter Kari.

Men det er alvor midt i artighetene.

– Jeg var lita og kulerund og ble erta for det. To ting er sikkert: Mobbing er ikke et nytt fenomen, og at det gjorde like vondt den gangen som nå.

Det går et sukk gjennom stua når hun annonserer at hun skal lese noe av det peneste Alf Prøysen har skrevet. «Romjulsdrøm». Så leser hun et dikt hun har lært av sin mor. «Presangen til mor». Utenat. Og forteller om ungjenta som hadde blyanten som god venn og drømte om hva som fantes ute i den store verden før hun leser sitt eget dikt «Mange drømmer», skrevet for 50 år siden. Like aktuelt den dag i dag.

Men for alvorlig kan det ikke være.

– Nå ska je fortælja noen skrøner, og je begynner med de frakkeste, sier hun, mens publikum ler begeistret.

Montebello er ikke noe hengehuggu-stelle. Det er veldig viktig å få dem til å le.

Kari Skanche, humorist

Midt i showet henvender Kari seg til GDs utsendte:

– Vil dere gå nå dere som har det travelt? spør hun. Nei, piper vi i kor, mens vi tørker lattertårene. At det kunne være så artig på et kurs for brystkreftrammede hadde vi ikke drømt om.

Tydelig inspirert av Petter, ektemannen som kommer fra Trondheim, synger hun både «Hainnhoinn i bainn» og Rosenborgsangen. Hun er RBK-supporter på sin hals og har sangen som ringetone på mobilen, noe som ikke var like passende da den ringte fra veska hennes en gang hun snakket i Sjusjøen fjellkirke ... kan hun fortelle.

– Je har itte lov å synge heme, så je syng når je kjem bort, humrer hun og sier at mannen går ut om hun synger.

Det er nok ikke helt sant, for det var nettopp Petter ektemann som fikk henne inn på «det skrå plan».

Han mente hun var så flink at andre burde få høre henne også.

– Årsaken til at jeg underholder er gubben min. Jeg turte aldri å være med på noe, men Petter fikk høre mye Prøysen-historier og sang. En dag kom han hjem å sa «Du skal underholde i Saksumsdalen. Hvorfor skal du ikke tro på deg sjøl. Du er så flink». Det var på midten av 80-tallet, minnes hun.

Slik ble det, og mersmak ga det.

– Jeg er født litt heldig med ringsakerdialekt og vokst opp med Prøysen. Så ble jeg spurt om å underholde på Montebello, for Prøysen slår gjennom alle steder – også blant yngre, som sier det er så koselig å høre Prøysen på dialekt. Prøysen har mye å si for folkehelsa. «Jørgen hattemaker» og «Romjulsdrøm» særlig. Men selvfølgelig kan man ikke nå alle, sier Skanche.

– TAKK SKAL DU HA, KARI: Fornøyde tilhørere roser Kari etter showet. Bente Høye (t.v.) og Tove Krogh-Vennemo, begge fra Oslo.

– TAKK SKAL DU HA, KARI: Fornøyde tilhørere roser Kari etter showet. Bente Høye (t.v.) og Tove Krogh-Vennemo, begge fra Oslo. Foto:

Helt til slutt denne kvelden, etter opptreden nummer 508, henvender hun seg til publikum og spør om underholdningen har betydd noe for dem.

– Ja! Det betyr masse. Tusen hjertelig takk. Her er det både humor og ettertanke, sier Bente Høye fra Oslo.

– Vi har fått trimmet lattermusklene våre kraftig. Se deg rundt på alle som sitter og smiler, sier Tove Krogh-Vennemo, også kursdeltaker fra Oslo.

– Dette er et tungt kurs. Du fikk oss til å le og glemme. Det er helt fantastisk, sier en annen kursdeltaker.

Dette er tydeligvis musikk i entertainer Kari Skanches ører.

– Vil dere ha en runde til? spør hun.

– Ja, runger publikum. Så blir det et ekstranummer i ren rockestjerne-stil.

Maken til gledesspreder og uhøytidelig miljøskaper finner vi ikke!

Randi Myhre, kurskoordinator ved Montebellosenteret

Til høsten fyller hun 70 år.

– Har jeg en dårlig dag, må jeg konsentrere på at jeg skal bort på kvelden. Jeg er redd for ikke å ha noe å se fram til, så det betyr masse at Montebello bruker meg så mye som de gjør. Det er kanskje snart på tide å pensjonere seg, men jeg har sagt jeg ikke skal slutte før folk reiser seg og går, så jeg kommer nok til å drive på så lenge jeg får lov.

Les også: Menneskeverdspris til Per Fugelli

Og det kan virke som Kari er med i Montebellosenterets videre planer:

– Karis måte å formidle på gjør at alle får trimmet lattermusklene. Hun har en unik evne til å nå et mangfold av ulike personer, uansett alder og kjønn. Det å kunne bruke humor selv når livet kan være vanskelig, er et veldig godt verktøy som Kari formidler på en god, varm og hjertelig måte, roser Højlund.

– Maken til gledesspreder og uhøytidelig miljøskaper finner vi ikke! Under fellesnevner «Litt ta hårt» møter Kari tilreisende med historier fra sin egen oppvekst i Mesnalia, om «vanlige folk», byfolk og fjellfolk. Med sin lune og naturlige væremåte treffer hun kursdeltakerne som ofte er mer enn spent på hva ei uke på Montebellosenteret innebærer. Kari byr på følsomme dikt, på hverdagsskildringer og historier som får opp latterdøra, og som lokalkjent guide inviterer hun til busstur, besøk i Sjusjøen fjellkirke eller i Fjellkongen Luddens hytte på Kuåsen, forteller kurskoordinator Randi Myhre ved Montebellosenteret.

FAKTA

Montebellosenteret ble opprettet i 1990 og er organisert som en stiftelse.

Ligger i Mesnali i Ringsaker.

En nasjonal helseinstitusjon for kreftpasienter og deres pårørende.

Har som formål er å gi hjelp til livsmestring.

Senteret brukes også til kurs for personell som arbeider med kreftsyke, og med andre oppgaver knyttet til kreft og kreftforskning.

Samarbeider med Radiumhospitalet og andre relevante fagmiljøer om å være et kompetansesenter i arbeidet med langtidseffekt etter kreft.

Hovedhuset er en herskapelig trebygning fra 1900, åpnet som sanatorium for brystsvake og restaurert til dagens bruk i 1990-91, med et bredt utvalg kunst, samt flotte fellesarealer inne og ute.

LOKKER FRAM GAPSKRATTEN: Det blir mye latter og applaus når Kari Skanche fra Mesnali underholder kursdeltakere på Montebellosenteret. Her er ildsjelen i aksjon under sin 508. forestilling.

LOKKER FRAM GAPSKRATTEN: Det blir mye latter og applaus når Kari Skanche fra Mesnali underholder kursdeltakere på Montebellosenteret. Her er ildsjelen i aksjon under sin 508. forestilling. Foto:

Artikkeltags