Gunnar, tilfeldigvis prest

Gunnar Johannesson kom til Norge for tre år siden. Genseren i islandsull er det søsteren som har strikket.

Gunnar Johannesson kom til Norge for tre år siden. Genseren i islandsull er det søsteren som har strikket.

Artikkelen er over 2 år gammel

Undrenes tid er ikke forbi, forsikrer sogneprest Gunnar Johannesson. Også Island tapte kamper med Lars Lagerbäck som trener på fotballandslaget.

DEL

Vi tapte alle de fire første kampene, påpeker presten fra Island. Senere sjokkerte hans gamle hjemland en hel fotballverden da de kom til kvartfinalen i EM, etter å ha slått England 2–1. Det er definitivt håp for Norge, mener Gunnar Johannesson.

Nylig rykket han selv opp en divisjon. Denne påsken holder han sin første høytidsgudstjeneste som sogneprest i Ringebu, etter tre år som kapellan. 40-åringen fra Reykjavik kan skrive under på at Lars Lagerbäck ikke er den eneste utlendingen som har hatt en tøff start på karrieren i Norge.

Klar for et skifte

I 2014 fikk islendingen jobb som prest i Ringebu, uten å kunne norsk. Da hadde han vært prest i ti år i Hofsós på nordkysten av Island. Tettstedet hadde 120 innbyggere. Avstandene var store. Familien på seks hadde kjent på det en stund, at de var klar for et skifte. Gunnar og kona Védís ønsket seg tilbake til Reykjavik og større forhold. Men finanskrisen hadde også rammet kirken, og det var ikke lett å få jobb nær hovedstaden.

– Andre prester jeg kjente skrøt av Norge. Så jeg sendte en generell søknad, nesten for moro skyld, forteller Johannesson.

Han hadde ikke jobbet så flittig med dansk på skolen. En språklærer hjalp ham å oversette søknaden til norsk. Framstøtet resulterte i noen intervjuer på telefon, og et møte i Tromsø. Det gikk ikke så bra, selv om han hadde prøvd å pugge svarene.

– De sa jeg var en sterk og god søker, men at norsken ikke var tilstrekkelig. Veldig forståelig. Jeg kunne jo bare tre-fire ord.

Tre år etterpå sier den lune islendingen med skjeggstubb og hjemmestrikket ullgenser «oss» med o i stedet for «vi». De ubevisste tankene tenkes på norsk.

– Hvilket språk jeg drømmer på, vet jeg ikke, sier Gunnar Johannesson, som plystrer og nynner mens han skjenker kaffe fra en romslig kanne.

Kaken er fra i går, og det er presten selv som har bakt. Fra den trådløse høyttaleren på skrivebordet strømmes «50 Great Pieces for Violin». Sofaen er gjenbruk fra 1950-tallet. Prestekjolen henger i en bunadspose. Skjermbildet på PC-en er hvit steinkirke mot en eng av lilla Lúpínu.

Munter vielse

Billetten til Norge kom i form av en e-post fra Hamar bispedømme noen dager etter det mislykkede intervjuet i Tromsø. Kunne han tenke seg et vikariat i Ringebu?

Han hadde aldri hørt om Ringebu. 31. juli 2014 satt han på flyet, sammen med en eventyrlysten niåring som ikke trodde pappa kom til å greie seg alene i et nytt land. 1. august hadde han sin første dag på jobb. Prosten ga ham en rolig start. Ingen begravelser de første ukene. Å si at han følte seg helt à jour til den første vielsen er en overdrivelse.

– Jeg visste hva jeg skulle gjøre, jeg hadde hatt veldig mange vielser på Island. Men jeg var stressa. Jeg ville jo at det skulle blir en positiv opplevelse både for brudeparet og meg selv.

Vielsen ble i alle fall munter. I talen ville vikarprpesten poengtere at vi sier ja til hverandre slik vi er, og at ingen mennesker er perfekte. Han hadde oversatt talen fra islandsk, og som erstatning for ufullkommen valgte han ordet mangelfull.

I kirken snakket han veldig saaaakte og ty-de-lig. På første benk var det mange som gliste da de hørte den nye presten si at «vi er mange fulle mennesker».

Å gå inn i Ringebu stavkirke var en Lord of the Rings-opplevelse.

Å gå inn i Ringebu stavkirke var en Lord of the Rings-opplevelse. Foto:

Siden har det bare gått oppover. Da den islandske vikaren fikk tilbud om fast stilling i Ringebu et år senere, var resten av familien klar for å komme etter. Far og sønn var allerede godt integrert.

– At den ene sønnen min ble med, gjorde enorm forskjell, sier Johannesson.

Å forlate alt som er kjent og trygt for å starte helt på nytt var både spennende og skremmende. Han kjente ingen. Forsto ikke språket. Å gå inn i Ringebu stavkirke var en Lord of the Rings-opplevelse. I presteboligen fantes kun det mest nødvendige: Senger, tallerkener, salongbord. Far og sønn kaller det for «the little house on the prairie-perioden».

– Vi hadde ikke TV. Om kveldene så vi «Det lille huset på prærien» på PC. Alle ti sesongene. På engelsk, med norsk undertekst. Vi lærte mye norsk på den måten.

Sønnen døråpner

Sønnen begynte å korrigere språket til pappa allerede etter et par uker. Det viste seg raskt at en niåring er gull verdt som døråpner i lokalsamfunnet. Pappa fikk være med på fotballtreninger og foreldremøter – arenaer som generelt har bedre oppmøte enn Guds hus, når sant skal sies. Vikarpresten følte seg hjertelig velkommen fra første stund. Men det var også ensomt til tider.

Gunnar Johannesson (40)

Sogneprest i Ringebu

Gift med Védís Árnadóttir. Fire barn

Har nettopp rykket opp fra stillingen som kapellan. Håper også norsk fotball får en opptur etter at vi arvet landslagstreneren til Island

– Det var jo ikke så mye som ble sagt i begynnelsen. Det tar tid å bli kjent med folk. Og så må du jo klare å uttrykke deg.

Nå har han lyst til lære mer dialekt. En del ord kjenner han igjen fra islandsk. «Viku» (uke) og «vika», for eksempel.

– Men «kaku» om brød synes jeg er veldig rart. På islandsk er kake kaka.

Facebook

Kanskje kan plukker han opp ett og annet dialektord på Facebook, der han publiserer bibelord og spørsmål til ettertanke under navnet «Gunnar Johannesson Kapellan». Han hadde egentlig greid å venne seg av med sosiale medier, men da han flyttet utenlands ble Facebook det naturlige stedet å holde kontakt. Dessuten fant han ut at fjesboka er en kanal å bli kjent med samfunnet på. Han presenterte seg som prest og innbygger, og sendte ut venneforespørsler i alle retninger.

– Etter hvert fikk jeg venner jeg faktisk hadde hørt om eller sett, he-he.

Presten har funnet ut at Facebook er en utmerket møteplass for å dele tanker og drive trosforsvar.

– Hvor treffer man folk i dag? Facebook er stedet der alle befinner seg. Jeg gjør som Luther, bare at han brukte bøkene.

Gunnar Johannesson bruker Facebook aktivt. Hvor treffer man folk i dag? Her er nesten alle innom, påpeker presten.

Gunnar Johannesson bruker Facebook aktivt. Hvor treffer man folk i dag? Her er nesten alle innom, påpeker presten. Foto:

Gunnar Johannesson Kapellan har nær 2.000 Facebook-venner nå, og i trådene diskuterer kristne og ateister tvil, tro og sportsbegivenheter så tastaturet går varmt.

Presten siterte Paulus brev til korinterne da Norge skulle møte Kroatia i semifinalen håndball-VM i januar. «Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den».

Bestefaren viktig

Han har ikke alltid vært like bevisst i troen. I ungdomstida var det ingen som så for seg at akkurat Gunnar skulle bli prest. Heller tvert imot. Hadde det ikke vært for bestefaren, hadde det neppe skjedd.

– Han var et troende menneske. Jeg husker jeg snek meg inn på kontoret hans og bladde i bibelen. Jeg tror ikke jeg hadde lov, for sidene var så skjøre. På tittelbladet sto navnet hans: Gunnar Johannesson. Vi var navnebrødre. Å se mitt eget navn i den store boka var veldig spesielt. For meg ble det på en måte viktig å bli Gunnar Johannesson.

Da bestefaren døde, arvet 13 år gamle Gunnar bibelen. Etter videregående begynte han å studere teologi.

– Av overbevisning eller for å utforske?

– Begge deler. Og jeg var interessert i historie. Det var ikke så gjennomtenkt. Jeg kom rett og slett ikke på noe annet.

Ba biskopen om råd

Etter det første året ville han slutte. Han syntes ikke det var rom for hans egen måte å tro på i det akademiske studiet. Den villfarne studentene skrev ned sine vanskelige tanker i et brev til biskop emeritus Sigurbjörn Einarsson. Han visste at det var biskopen som hadde gitt bibelen til bestefaren, og at de var venner.

Unge Gunnar ble invitert hjem til Einarssonn i Reykjavik. De to snakket sammen hele dagen, men Gunnar husket bare det siste.

– Han tok fram bibelen og sa han ville gi meg et motto. Så leste han fra 1. Mosebok, der Jakob kjemper med Gud og sier: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg».

De to holdt kontakt siden. Einarsson gikk bort i 2008, 97 år gammel.

Bibelen på prestekontoret er – tilfeldigvis – oppslått på Forkynneren, kapittel 3. «Hva har den som arbeider igjen for alt sitt strev?»

– Mange prester har nok stilt det spørsmålet, uten at vi kan gi svar. Som Paulus sier: Vi prøver å så noen frø, men Gud gir veksten.

Han snakker om hvor privilegert han er som får være en del av menneskers liv på så mange forskjellige måter. At det har har gitt ham så mye, lært ham så mye og gjort ham til det mennesket han er. Det er så mange nydelige opplevelser. Ofte helt enkle ting, som et smil, en samtale, et spørsmål i kirken.

– Jeg spør meg selv: Hva sitter igjen hos dem, når det gjelder tro? Har jeg klart å så noen frø som vokser opp? Jeg håper det. Jeg prøver så godt jeg kan.

Savner heitt bað

– Ringebu er ikke akkurat Reykjavik?

– Ringebu er ikke for lite og ikke for stort. Alle kjenner alle, men jeg har bare opplevd fordelene så langt. Det er fint å være en del av samfunnet, på linje med alle andre, og få tilgang til mennesker fordi jeg er Gunnar, som tilfeldigvis er prest. At Ringebu er passe stort er viktig for meg. Her kan du leve på en måte som passer meg veldig godt.

Det største savnet er det varme vannet og bassengene. Hjemme på Island badet han sammen med andre nesten hver dag. Ute, hele året rundt. Ikke et vondt ord om Fronsbadet og Jorekstad, men det blir bare ikke det samme som et heitt bað.

Lars Lagerbäck ser visst fram mot EM nå. Han trenger all den supporten han kan få.

– Hjelper det å be?

– Jeg tror Gud styrer alt mot et bestemt mål, og at resultatet blir bra til slutt.

Artikkeltags