Smerten uten mamma

FØLELSER: Torill Sæther Krekke var bare ni år gammel da hun opplevde å miste sin mamma i kreft.

FØLELSER: Torill Sæther Krekke var bare ni år gammel da hun opplevde å miste sin mamma i kreft. Foto:

Artikkelen er over 7 år gammel

Torill Sæther Krekke var bare ni år gammel da hun mistet sin mor i kreft. Det har tatt år å bearbeide tapet. Hun tar oss med inn i sorgen og savnet gjennom en gripende kunstutstilling.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

- Mamma døde da hun bare var 41 år. Da jeg selv nærmet meg den alderen, kom tankene mer og mer. Jeg begynte å reflektere over min egen sorg som barn, men minst like mye om hvordan det var for henne å dø fra oss. Nå er jeg i den fasen hennes liv tok slutt, sier Torill.

Torill Sæther Krekke er billedkunstner og gardkjerring på Krekke gard sør i Fåvang. Her bor hun sammen med mannen Bjørn og to sønner.

Den yngste er hjemme i dag fordi han er syk. Han kryper under dyna sammen med katten og med en god porsjon omsorg fra mamma.

- Jeg vil være til stede for ungene mine. Jeg har lært meg å leve i nuet. Det er nå vi er her, sier hun.

Hennes mamma fikk ikke være mamma. Hun var syk. Det var en kjempesorg å ikke få se ungene vokse opp. Torill gikk inn i følelsen moren måtte ha. Tankene har blitt til bilder.

Gjennom en utstilling i Ringebu prestegard viser Torill et følelsesmessig jordskjelv. Egne tanker og morens tanker. Aggresjonen mot kreften. Smerten til det vesle barnet. Smerten til en mor som vet at hun må forlate det kjæreste hun har.

- Jeg var så liten. Jeg visste ikke at mamma var så syk som hun var. Mamma og pappa snakket ikke med meg om alvoret i situasjonen. De ville nok skåne meg, sier hun.

- Jeg har lært meg at det er viktig å inkludere ungene i det som skjer. Men på den tiden var det lukket. Det skulle ikke settes ord på følelsene, sier hun.

- Hvordan opplevde du det?

- Det var noe man ikke snakket om. Jeg husker siste dagen jeg så mamma. Jeg var på besøk på sykehuset. Men den dagen fikk jeg ikke lov til å hoppe i senga hennes. Jeg skjønte at det var alvorlig.

Dagen etterpå fikk Torill beskjed om at mamma hadde sovnet inn.

- Jeg skjønte ikke at hun var død før i begravelsen. Jeg ville se henne, men det fikk man ikke lov på den tiden. Jeg mistet mamma fra en dag til en annen, uten at det ble snakket om henne etterpå. Jeg følte at jeg ikke ble sett. Jeg ble usynlig. Noe bildene hennes også viser. Den vesle jenta blir halv. Og forsvinner delvis.

Torill klarte seg bra. Hun var flink pike gjennom oppveksten. Hun tok god utdannelse og fikk gode karakterer. 26 år gammel ble hun daglig leder og filmprodusent i hovedstaden. Da sa det stopp.

- Morssorgen kom voldsomt. Jeg ble slått ut. Det tok meg to år å jobbe meg igjennom dette. Å ikke ha lært seg å sette ord på det som er vanskelig blir for mye for et menneske. Derfor kom morssorgen som en bumerang tilbake. Jeg hadde mye i sekken min som måtte tømmes ut. Det var 18 år med ubearbeidet sorg.

Torill gikk i terapi og fikk snakket ut. Hun husket alt det vonde. Det var brutalt. Oppveksten uten mamma. Savnet. Og sinnet mot kreften.

- Jeg opplevde mamma mest som syk. Hun fikk kreft da jeg var to år. Jeg fikk aldri noen morsidentitet. Jeg følte at jeg ikke kjente henne, sier hun.

Hun trengte svar fra andre enn far og søsken.

Torill Sæther Krekke oppsøkte de som hadde kjent moren. Barndomsvenninner. Skolekamerater. Slektningene på vestlandet. Hun higet etter informasjon.

Hvordan var mamma? Hvordan var hun på skolen? Når hun var glad? Hvordan var hun på fest? Som venn?

Torill ville ha svar, og fant mange.

- Jeg fikk et annet bilde av henne, og det var veldig godt. Jeg ble kjent med henne. Det var vanskelig å ikke vite, ikke å referanser til hvordan hun var.

Torill endret seg etter dette. Fra å være en konstant ja-menneske, vernet hun om seg selv. Hun fikk problemer til overflaten og ryddet opp i gamle konflikter.

- Hvis du ikke rydder opp i det som er vanskelig, vil du etter hvert bli syk.. Jeg vet heller ikke hvilken mental tilstand jeg hadde vært i dag, uten å ha gjennomarbeidet sorgen etter mamma. Hun var familiens klovn i oppveksten. Hun hadde en uendelig kilde av vitser på lager.

- Det er ikke den personen jeg vil være. Klovneriene var bare trist, egentlig. Det var min måte å bli sett på. Hun mistet en del venner på veien. Men selv oppfatter hun det som en opprydding i vennekretsen. De virkelige vennene ble.

Vi setter oss i bilen og til prestegarden i Ringebu. I det røde stabburet henger bildene som forteller denne historien. Uttrykkene er sterke.

Torill setter på musikk. Det er musikk hun husker fra kjellerstua hjemme da hun var liten. Låter fra 70-tallet, musikk som hun forbinder med opplevelsene. Hun brukte også musikken for å sette seg inn i en stemning da hun malte bildene.

- Dette er den mest personlige og sterkeste utstillingen jeg har laget. Men jeg har kommet i mål når jeg ser hvordan den berører andre mennesker.

På åpningen var det mange som gråt. Utstillingen starter med et lykkelig ungt par, til toner fra låten «What a wonderful world» og «Living on av blue sky».

- Jeg måtte ha med begynnelsen. Det var viktig.

Neste bilde viser en vakker ung kvinne. Men den brutale beskjeden er nær. I hovedbildet har Torill gjort seg selv halv. Så ser hennes mor døden i hvitøyet. Dødsangsten formidles.

- Det som har vært sterkest for meg er å sette meg inn i hennes følelser. Dette er like mye hennes historie som min. Bildet «Watching my children grow up» sier alt.

Der en mamma står på utsiden av ungenes liv. Bildet fra første skoledag viser en sjuåring som holder en engel i hånden.

Siste sykebesøk viser Torill som står i døra og ser noe skremmende. Hun tar oss med gjennom kjærligheten, de lykkelige årene, sykdommen, sorgen og slutten. - Hvis jeg ikke hadde gått igjennom sorgprosessen, hadde jeg aldri greid dette. Utstillingen er ingen sorgprosess, sier hun, men innrømmer at hun har hatt en tøff periode.

- Det har kommet noen tårer underveis. Men jeg har også et profesjonelt forhold til dette. Jeg er ikke et offer. Den biten er jeg ferdig med. Å få vise fram situasjonen til kreftpasienter føles forløsende. Slik tror jeg også mamma ville opplevd det. For meg som kunstner er det viktig å formidle denne historien.

Torill Sæther Krekke vil til høsten åpne gården for unger og ungdom som har kreftsyke foreldre, eller som har mistet sine foreldre i kreft. Dette skjer i samarbeid med Kreftforeningen. Et stort atelier er i ferd med å overta plassen etter det som engang var pensjonatrom på Krekke.

- Det var tolv rom her i 2. etasje, sier hun når hun viser rundt. De har fått på plass store vinduer i taket for å slippe inn lyset.

- Herfra ser vi berget, himmelen og vannet. Et flott rom, sier Torill.

- Pårørende av kreftsyke er en ekstremt viktig gruppe. Her skal barna få et fristed der de kan skape og være samme med andre i samme situasjon. En aktivitet i en tøff hverdag. Der ungene tas på alvor. Jeg vil så veldig gjerne gjøre noe for dem. Hun ser på bildene og fortsetter å snakke om moren.

- Jeg savner at hun at hun ikke la igjen et brev til meg. En avskjed. Hun ble bare borte. Men det siste hun sa var: «Ta vare på barna mine».

Torill har tenkt tanken: Tenk om dette skulle skje henne. Hun har gentestet seg, etter å ha tenkt på det i over to år. Hun hadde ikke genfeilen.

- Hvis jeg hadde blitt så syk, ville jeg satt alle bilder inn i album, kjøpt inn gaver til ungene for dagene som ville komme og skrevet ned mye. Alt om meg selv. Og sikkert noen formaninger?Til ungene.

- Det er viktig å snakke med ungene om det som er vanskelig. Jeg involverer dem kanskje for mye. Men for meg er sannheten utrolig viktig, og jeg har lært meg å være direkte og ærlig overfor ungene. Uansett. Og jeg er opptatt av å leve i nået, være til stede i eget liv og for barna mine. Hver dag. Jeg har blitt flink til det.

Utstillingen med 17 bilder er dedikert til Torills mor. Flere i familien har vært og sett.

- Dette er sterkt for mange i familien min. Men dette er min opplevelse. Det er en brutal historie og et stort tomrom i livet mitt. 1. oktober i 1978 døde Torills mamma. Ett av de sterkeste bildene er den vesle jenta som sender en rød ballong opp i himmelen. En hilsen til mamma.

- Sorgen har gjort meg til den jeg er i dag. Edvard Munch sa en gang: «Kunsten vokser opp av et menneskets liv, av gleder og av sorger, men mest av sorg.» Det sier vel alt.

Artikkeltags