Arbeiderpartiet var i 2019 forberedt på et sviende tap. Likevel, mange steder ble tapet større enn fryktet. Slik som i Lillehammer. 13 representanter og 27,9 prosent oppslutning betød tap av ni plasser og «bare» 27,9 prosent.
Ville det holde til fortsatt ordførermakt og innflytelse i kommunen?

Partiet mønstret med ny ordførerkandidat, Ingunn Trosholmen (47). Både hun og partiet erkjente at her måtte det til ydmykhet, samarbeidsevner og gode relasjoner for å stable på plass en plattform for mange nok samarbeidspartier.
I ettertid er det kjent at flere invitasjoner ble prøvd ut, også til Senterpartiet. Mens Rødt ikke var blant Aps foretrukne partnere.
Flertallet ble snekret i en annen retning. SV var sikker partner. MDG falt på plass, Venstre også. Dette ga 23 av 47, en for lite.

Opposisjonen fulgte med og gjorde seg klar til å ta over makt. Øyvin Aamodt i Rødt likte dårlig tanken på å gi Ap og Trosholmen rød løper. Så langt utviklet hans misnøye seg at et forslag til teknisk valgsamarbeid, anført av Høyre og Senterpartiet, lå på bordet til godkjenning i styremøtet til Rødt.
Samme dag dette skulle vurderes, kom imidlertid avklaringen: KrFs ene representant, Jytte Sonne, ble 2019-valgets joker. Hennes ja til Trosholmen sikret Ap ordførermakt.

Gleden var stor i Arbeiderpartiet. Med nødvendige 24 av 47 representanter slapp Aamodt å legge fram forslaget til teknisk samarbeid der Ap skulle fris fra politisk makt. Følgelig fikk vi i media og opinionen heller aldri svar på hvorvidt Rødt faktisk var villig til å brøyte land for en ordfører Oddvar Møllerløkken fra Høyre.
Kan hende ville det blitt besværlig. Kan hende frister ikke en slik øvelse til reprise ved årets valg. Kan hende vil Rødt-velgere på forhånd be om en avklaring om en slik mulig manøver framfor årets valg.

Tross dette, Trosholmen har nye utfordringer hun må håndtere i årets Lillehammer-valg.
For det første, et 2019-resultat anvendt på 39 representanter som i år skal velges, ikke 47 som i 2019, ville ha gitt 19 av 39 plasser i kommunestyret. Altså et mindretall.
For det andre, politiske venner fra 2019 er i ferd med å bli troløse. Bare SV er bankers. MDG vakler. Venstre vakler. Og Rødt vil Ap fortsatt helst ikke binde seg til. Oppfatningen kan stå for fall. Det handler om videre makt.

Dette blir for spedt. Både Ap og Trosholmen må spørre seg selv om hvorfor det har gått slik. Utviklingen kan bidra til at Lillehammer etter valget 11. september ikke får fire nye år med Trosholmen.
Småpartiene fra 2019, Frp, Venstre, Pensjonistpartiet og KrF, blir ikke rammet av et færre folkevalgte skal velges. Til denne floraen kommer i år også Partiet Sentrum, INP og Liberalistene. Få av disse – med unntak for KrF – vil søke mot Ap.

Ap ser selvsagt løsningen. Dersom Sp slår seg på lag med Høyre er Trosholmen ille ute å kjøre. Hvordan vil Sp i 2023 håndtere et frieri som ble avvist i 2019? Der Sp og Ap nå samarbeider både nasjonalt og regionalt.
Den politiske utviklingen i løpet av snart fire år har vært interessant. Fra å ville være inkluderende til samarbeidspartier og med en front mot opposisjonen, spores en endring. For mens samarbeidspolitikere har falt og faller fra, må nye relasjoner utvikles. Ellers lyser exit-skiltet stadig mer tydelig.

61 millioner i pluss er bra, slik Trosholmen markedsfører. Ikke alene på grunn av god styring. Kommunen drifter i realiteten til minus. Mens økonomisjef Ole Rolstad nå utøver mer makt i kommunen enn tidligere som gruppeleder for Høyre. Han gjør en god jobb.
Ekstra skatteinngang og midler fra Regjeringen pynter på. Med midler som selvsagt overføres til fond.

Kommunen har enorme milliardoppgaver som skal løses. En voktende statsforvalter følger med som observatør når nye låneopptak planlegges.
Både Ap og opposisjon må følgelig utvise kreativitet, politisk og økonomisk. Det er i dette skjæringspunktet grunnlaget ligger for politisk samarbeid og fornyet ordførermakt etter valget.