Gå til sidens hovedinnhold

Makt og avmakt

Artikkelen er over 1 år gammel

leserinnlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Den kloke mann fra Bergen, professor Frank Aarebrot, som dessverre gikk ut av tiden så altfor tidlig, gjorde stor suksess med sitt foredrag på NRK, – «200 år på 200 minutter». Foredraget kom seinere ut i bokform; «200 år på 200 sider». Et fantastisk lærestykke og et pedagogisk mesterverk!

Som den ihuga demokrat han var, er Aarebrot mot slutten av boka opptatt av lokaldemokratiets forvitring, der han viser til at statlige byråkrater i sine tilsyn og direktorater har fått større og større makt, og at – sitat: «--- Stortinget overhodet ikke ser ut til å være opptatt av denne utviklingen».

Han viser bl.a. til det paradokset at da miljøforvaltning oppsto som eget politikkområde, valgte Gro Harlem Brundtland å legge det under fylkesmannsembetet og ikke under det folkevalgte fylkestinget. Dette sliter vi jo med den dag i dag, der forvokste miljøavdelinger hos fylkesmennene ser ut til å drive virksomheten etter eget hode, takka være tafatte fylkesmenn som ikke kan eller vil holde dem i ørene. Dette er etter mitt syn tilfelle i Innlandet fylke. Her prøver de til og med å innbille oss at det er en så «genetisk viktig» ulv at den skal ha prioritet foran beitenæring og dyrevelferd!
Vi som har levd ei stund, kan i tunge stunder ønske oss tilbake en Knut Korsæth på sitt beste.

Statsminister Harlem Brundtlands våpendrager var den gang Thorbjørn Berntsen som miljøvernminister, som jeg har registrert fortsatt forsvarer denne organiseringa. Det betyr at de som bestemte dette, ikke hadde den tillit til oss, deres partifeller i kommuner og fylkeskommuner, at vi kunne håndtere dette politikkområdet på forsvarlig vis. De hadde større tillit til sine egne byråkrater. Dette bør også være et tankekors for dem som satt på Stortinget på 90-tallet, og som var med på å vedta dette. Mener de det samme i dag?

Den nevnte Thorbjørn Berntsen var jo en glitrende politiker for Ap i mange år, som gjorde mye bra og som var svært omtykt. Men en stor tabbe gjorde han som miljøvernminister, nemlig å etablere den gjøkungen som fikk navnet SNO, Statens Naturoppsyn. Et riktigere alternativ hadde vært å styrke de folkevalgte fjellstyrene med sine erfarne og kunnskapsrike fjelloppsyn. Men også her var – og er trolig – tilliten til egne byråkrater større enn til dem som har fjellskoa på hver dag.

Men tilbake til den gode Aarebrot. I boka har han en så treffende beskrivelse at den bare må gjengis med hans egne ord : «Vi ser hvordan dette har gått! Idealistiske og selvbevisste saksbehandlere hos Fylkesmannen kan med den største suffisanse omgjøre og overprøve enstemmige kommune- og fylkestingsvedtak. En kongelig embetsmann fra 1920 ville i dag ha stortrives i miljøavdelingen hos Fylkesmannen»!

For å si det med salig Darwin P. Erlandsen: Tiltrædes!

Gunnar Tore Stenseng, Nord-Fron