Før sommerferien bør politikerne i Lillehammer ha en formening om hva som skal skje med grunnskolen de neste ti årene. Tøffe prioriteringer må til i en kommune med presset kommuneøkonomi.

Heldigvis ser kommuneadministrasjonen at allerede overfylte og nedslitte Søre Ål barneskole må prioriteres, og at det samme må Skogenhallen. Med stadig utbygging i den sørlige delen av Lillehammer, må også skoletilbudet oppgraderes. Om valget lander på en ombygging eller nye bygg, blir prislappen uansett høy.

Det er ikke penger å spare med dagens skolestruktur. Målt mot sammenliknbare kommuner, brukes det lite penger på elevene i Lillehammer, og det bør ikke kuttes mer. Da tvinger det seg fram å se på selve strukturen.

Å kutte ut en av dagens tre ungdomsskoler i Lillehammer er trolig den mest akseptable løsningen, dersom dagens skolestruktur ikke kan bestå. Selv om ingen ønsker å miste sin nærmeste skole, må vi kunne akseptere at elever på ungdomstrinnet får noe lengre skoleveg. Dersom Hammartun ungdomsskole legges ned, er skolevegen til en av byens to andre ungdomsskoler overkommelig.

Baksiden er at sentrum svekkes som bomiljø for barnefamilier. Det kan også oppstå et skille mellom elever som ikke bor langt nok unna skolen til å få skoleskyssen dekket av det offentlige, der noen foreldre kan betale barnas busskort, mens andre ikke har samme mulighet.

En kommune som ønsker tilflytting av spesielt barnefamilier, skal vokte seg vel for å kutte i skoletilbudet. Målet må uansett være en best mulig skole innenfor realistiske, økonomiske rammer. Vi har nylig sett hvordan politikerne i Sør-Fron sliter med å finne gode løsninger, dels fordi strukturendringer alltid er vanskelig, men også fordi de har skjøvet vanskelige avgjørelser foran seg for lenge. Lillehammer må unngå å komme i en situasjon der det brukes uforholdsmessig mye penger på å forlenge livet til en struktur som er utgått på dato.