– Det har vært litt av et år, og enda er det bare april, sier Tone Lind. I løpet av noen måneder har hun og søsknene fått livet snudd på hodet. Det de trodde de visste om seg selv, viste seg å bare være en del av sannheten.

I januar i år døde pappaen deres etter mange år med sykdom. Foreldrene ble skilt da barna var små. Lise, Tone og broren deres, Ole Gøran, har hovedsakelig bodd hos moren, og tilbrakte annenhver helg hos faren sin.

– Pappa var en mann av store følelser og få ord. Han var alltid veldig omsorgsfull og ville det beste for oss, sier søstrene.

Han ble gravlagt i februar.

Etter begravelsen ymtet moren frampå om at det var noe hun skulle ha snakket med barna om, men det var sjelden de tre ungene var hjemme i Hauka i Trøndelag samtidig, så den rette anledningen bød seg liksom aldri.

Tirsdag 8. mars sprakk det for Lise, som bor i Lillehammer og studerer vernepleie.

– Jeg sa til mamma at jeg var lei av at hun holdt noe hemmelig for oss, og spurte «er det noe skikkelig ille»? Da svarte hun at «Jeg håper dere ikke blir sint på meg», og så begynte hun å gråte.

Moren fortalte at hun og eksmannen ikke klarte å få barn selv, og at de oppsøkte en fertilitetsklinikk i Danmark og fikk sæd fra en anonym donor.

– Jeg skjønte ikke noe av historien før hun sa at «pappaen deres er fortsatt pappa», sier Tone.

Hun blir blank i øynene og må tørke bort noen tårer, før hun kikker bort på Lise, som fortsetter fortellingen.

– Mamma hadde hele tiden ønsket å være åpen om det, men pappa ville holde det hemmelig at han ikke var den biologiske faren vår. Da hun endelig fikk fortalt hvordan alt hang sammen, ble hun veldig lettet. Vi fikk sjokk, men det var en lettelse å vite at vi hadde samme sæddonor, og at vi er helsøsken.

Den natten fikk Tone søvnparalyse, en tilstand der personen blir liggende våken og er bevisst, men ikke kan bevege seg eller snakke.

– Jeg hadde mareritt og klarte først ikke å røre meg, sier hun.

Etter å ha kommet til seg selv igjen, tuslet hun inn på rommet til storesøsteren, som lå lys våken og grublet.

– Vi sovnet ved siden av hverandre, med mange tanker i hodene våre, forteller de.

Så gikk det slag i slag. Søstrene googlet seg fram til hva som kan være nyttig å vite i en sånn situasjon, og satte i gang prosessen med å finne ut mer om sitt biologiske opphav. Foreldrene hadde valgt anonym donor.

– Vi ble frustrert fordi det sto så lite om temaet. Informasjonen er hovedsakelig rettet til foreldrene, ikke til barna.

Og det er nettopp derfor de to ønsker å belyse saken i media.

– For meg er det tre viktige grunner, sier Lise.

Hun mener først og fremst at donorbarn må få større rettigheter til å vite om sitt biologiske opphav. Dernest er hun opptatt av at foreldre må være åpne overfor barna helt fra de er små om hvordan de har blitt skapt.

– Vi forstår foreldrene våre, men vil oppfordre andre til å unngå hemmelighold. FNs barnekonvensjon sier at man har rett til å få vite om sitt biologiske opphav. Dessuten ønsker jeg meg at det blir mer kunnskap om donorbefruktning, sier hun.

Søstrene understreker at de stiller seg positive til assistert befruktning.

Lise forteller at etter hvert som de søkte informasjon, kom det fram at både farlige psykopater og menn med arvelige sykdommer hadde levert sæd til spermbanken.

– Vi ble ganske bekymret. Du begynner å frykte det verste, men heldigvis var det ikke sånn i vårt tilfelle.

Tips fra Lise og Tone til andre donorbarn

  • Send DNA-test til flere leverandører. Vi fant bare to av søsknene våre på My herritage
  • Bli med i facebookgruppa «We are donor-conceived», der kan man få mange gode råd
  • Snakk med noen. Man kan bli syk av å gruble alene


Anne-Marit Ryen, seniorrådgiver i Bioteknologirådet, sier det ikke er noe presist tall på hvor mange donorbarn det er i Norge.

– Før 2005 kunne sæddonor være anonym, derfor har vi ingen sikker statistikk, men vi operer med et anslag på 3.000 barn som er unnfanget i Norge. Det er ingen kontroll på hvor mange som har reist til utlandet for befruktning, sier Ryen. I mange utenlandske land, som Danmark, er det fremdeles mulig å velge anonym donor.

Heller ikke etter 2005 finnes det eksakte tall.

– Et forsiktig anslag er 3.500 barn som er unnfanget i Norge i denne perioden, sier Ryen.

Ifølge en artikkel på forskning.no viser nyere forskning at andelen barn som har en annen biologisk far enn personen som står oppført på fødselsattesten, trolig ligger mellom en og fire prosent av befolkningen.

Maria Kathinca Nilsen Rydeng, leder for Foreningen Donorunnfangede i Norge (DUIN), forteller at etter 2005 er foreldrene pliktig til å informere barna om at de er blitt til ved sæd- eller eggdonasjon, og dette skal informeres om så snart det er tilrådelig. Barn født mellom 2015 og 2021 kan få informasjon om donor når de har fylt 18 år, og de som er født etter 2021 kan få informasjonen ved fylte 15 år. DUIN stiller seg kritisk til at informasjonsplikten hviler ene og alene på at foreldrene faktisk forteller sannheten til barna.

– Vi ønsker derfor at informasjonen i tillegg gjøres lett tilgjengelig for alle donorunnfangede, slik at de selv kan gjenfinne denne på det tidspunktet de er gamle nok, for eksempel via nettstedet helsenorge.no hvor man ellers finner medisinske opplysninger, sier hun.

Googlingen, telefonsamtalene og e-postutvekslingen med den danske fertilitetsklinikken og sædbanken ga søstrene Lind noen svar, men sæddonorenes rett til anonymitet viste seg å være bedre ivaretatt enn barnas rett til informasjon.

Det var først da de tok gentester som ble publisert på forskjellige nettsider at søstrene fikk svar på det de lurte mest på. En match kom 9. april.

– Jeg var i butikken da Tone ringte og sa at hun hadde fått svar på DNA-testen. Det føltes det som at hjertet mitt stoppet. Hun sa vi har en bror i Nederland, sier Lise.

DNA-testen ga også treff på to halvsøstre i Danmark, en i Sverige og en i Tyskland.

Sistnevnte klarte for noen år siden å spore opp den anonyme donoren.

– Hun fikk treff på at hun hadde en biologisk slektning og skrev til vedkommende. Slektningen videreformidlet informasjonen til donoren. Donoren svarte den tyske jenta at han ikke ønsket kontakt nå, men at han skulle vurdere saken når hans egne barn blir voksne. Vi donorsøsknene respekterer donorens ønske og har blitt enige om at ingen av oss skal ta kontakt med ham, så han ikke blir satt under press nå. Vi håper han velger å møte oss senere, sier Lise.

Hun viser både bilde og video av den biologiske faren sin som hun har funnet på internett. Mye tyder på at han er en respektabel fyr, høyt utdannet og med fin jobb.

– Det var rart å se at jeg ligner på ham, sier hun.

– Jeg syns litt synd på donoren som egentlig ville være anonym, sier Tone.

Søstrene ler litt av situasjonen. Lite ante man for 20 år siden om dagens teknologiske muligheter.

Kontakt med halvsøsknene er opprettet. Søstrene viser bilder, og peker på familielikheter. De siste ukene har de hatt jevnlig kontakt med flere av donorsøsknene og har snakket om å møtes til sommeren. De synes det er spesielt å tenke på at en dansk mann ikke aner at hans ukjente etterkommere planlegger slektstreff. Lise forteller at hun snakker med broren i Nederland nesten hver dag.

I forbindelse med hans unnfangelse, ba foreldrene om skriftlig informasjon fra den anonyme donoren, et slags intervju om interesser, egenskaper og så videre. Lise og Tone har fått lese svarene.

Nå vet de at den biologiske faren deres blant annet er kreativ og skoleflink og har godt humør.

– Og han oppga ærlig at han donerte sæd først og fremst for å tjene penger, men også for å hjelpe barnløse par.

Innimellom verserer det historier om donorbarn som forelsker seg i hverandre. Selv om det ikke er ofte det skjer, blir temaet diskutert i faglige forum. Lise har gjort seg noen refleksjoner.

– Alle våre donorsøsken er mellom 16 og 18 år. Den ene danske halvsøsteren bor bare tjue minutter unna donoren, og han har en sønn på hennes alder. I verste fall kunne de blitt kjærester, sier hun.

Det er et faktum at færre donerer sæd hvis de ikke kan være anonyme, og retningslinjene varierer fra land til land. Lise oppfordrer foreldre som står i valget mellom anonym eller navngitt donor, til å velge en som er åpen om det.

Vårsola skrur noen stråler inn av stuevinduet og ned på gulvet i sokkelleiligheten. Søstrene sitter ved siden av hverandre i sofaen og snakker sammen som de har gjort så mye den siste tiden. Det er knapt tre måneder siden de ble farløse.

Tone har fått en veldig annerledes oppkjøring til russetiden enn det hun hadde sett for seg. Fra høsten av skal hun inn i forsvaret.

Lise har mulighet for studiepraksis i utlandet til høsten. Valget står mellom Island, Vietnam og Danmark.

– Det er klart jeg velger Danmark og håper å få plass der. Det er jo morsomt når man først er halvt dansk. I denne prosessen har vi lært mye om oss selv. Det er nesten som et puslespill. Det var noe som manglet som ble funnet, og biter som har falt på plass, sier Lise.

– Og det at vi er donorbarn betyr jo at vi var veldig ønsket, legger Tone til.

Det var faren deres som insisterte på at han og kona skulle oppsøke fertilitetsklinikken i Danmark i stedet for å velge adopsjon.

Moren bekrefter døtrenes framstilling av saken. Hun forteller at det tidvis har vært trasig å bære på hemmeligheten.

– Jeg bestemte meg for å si det til barna når faren døde. Nå er jeg glad for at jeg venta, for når passer det egentlig å si noe sånt? Det passer liksom aldri, sier hun.

Reaksjonene søstrene har fått fra omverdenen etter at den spesielle familiekonstellasjonen ble kjent, har variert litt.

– Det som har vært sårt, er at noen bagatelliserer at det er en vanskelig prosess for oss. Og enkelte har gitt uttrykk for at da var kanskje sorgen etter pappaen vår ikke så stor likevel, sier Lise.

Livet er godt, selv om tilværelsen har tatt en uventet vending. Søstrene forteller om hvordan de litt fortumlet, reorienterer seg om sin egen identitet, men både Lise og Tone understreker at tilhørigheten til den sosiale familien er den samme.

Begge presiserer at de er glad for at sannheten har kommet for en dag.

Det er bare en ting som stikker litt i hjertet.

– Vi skulle bare ønske at vi kunne fått sagt til pappa at han alltid vil være pappaen vår.

Les også

Sanna Sarromaa (41) har blitt firebarnsmor: – Gleden med egne barn er underkommunisert!

Les også

Silje og Kai-Olav ønsket seg barn, men veien ble lang: – Det er et lite hjerte som slår nå