Det ble et smertefullt valg for Senterpartiet. Fallhøyden var enorm, og landingen ble brutal. Det er ligger likevel mye lindring i å se seg lenger tilbake enn til 2019-valget, da frustrasjonen etter seks år med Erna Solberg var på sitt høyeste, og da løftene om å reversere reformer var lettsolgt vare. Nå gjelder det å sparke godt i grusen, og forvisse seg om at det er fjell man ser.

Trygve Slagsvold Vedum og Jonas Gahr Støre deler skjebne. De kan snakke om alle de omstendigheter som er en belastning for regjeringspartiene, enten det er priskrise, renteøkning, krig i Europa eller andre forhold de i særdeles begrenset grad rår over. Selvsagt er det riktig at Erna Solberg fikk styre gjennom ei krise vi kunne kjøpe oss ut av, og pengene satt løst fordi vi skulle holde alle hjul i gang. Da den neste krisa kom var Solberg ute av Regjeringskvartalet. Etter å ha kjøpt oss ut av ei krise, slik vi også kjøpte oss ut av den forrige, skulle vi plutselig spare oss igjennom den neste. Det har blitt et rødgrønt mareritt.

Si gjerne at denne børa ble for tung. Den ble i hvert fall for tung for de som fikk den på sin rygg og sine skuldre. Og mens Vedum kontrollerer om Sp nå står på fjell, forvitrer underlaget for Støre.

For Sp er nederlaget først og fremst ei forventningskrise. For Ap er dette noe mer enn smertefullt. Det er på tide å være ærlig med seg sjøl. Når partiets valgvake møter sin egen sjef med jubel og klapp etter å ha gjort sitt dårligste valg på 100 år, er det fordi sjefen er på nikkernes arena. Der folk burde sett seg sjøl i speilet og spurt både «hvem er jeg» og «hvem er jeg i politikken for», ser man tilfreds på hverandre og tror tilsynelatende fortsatt at dette er noe som går over.

Så har sjefen sjøl rett i at partiet har gjort det greit i noen kommuner. Til og med oppsiktsvekkende greit. Det er likevel knapt noen av disse få Arbeiderpartiets vinnere som deler æren med sin egen partiledelse. De kan sette seg øverst ved bordet og innta kommunestyrene med solide partigrupper, men det er mer på tross av enn på grunn av hva som er levert sentralt.

Det er ikke mange månedene siden Ap-ledelsen avsluttet et landsmøte seirende og med hendene over hodet. Opprørstendenser ble aldri mer enn tendenser. Kanskje mest fordi dette er et parti uten egentlige opprørere, og uten politisk nytenkere med energi og pågangsmot nok til å forsøke.

Men også fordi de gamle politiske verkstedene i praksis er stengt. Politikk lages først og fremst gjennom ekspertutredninger og offentlige utvalg som opererer på et rent akademisk grunnlag, og på bakgrunn av utydelige og lite ambisiøse politiske bestillinger. Hvem er velgerne som skal kjenne seg igjen i dette?

Jonas Gahr Støre har trolig gjort sin beste valgkamp noensinne. Han har briljert i møte med sine konkurrenter. Det er ingen over, ingen ved siden, og ingen i posisjon til å utfordre lederen. Da må lederen se seg rundt, se på laget han leder, på hvordan partiet jobber, og på hvordan det rekrutterer.

Mandag ble Arbeiderpartiet et hvilket som helst parti i norsk politikk. Det vil det også forbli, om ikke sjefen forstår hva klappsalvene og jubelen på partiets valgvake egentlig skjuler.