Et bilde av Ukrainas president Volodomyr Zelenskyj iført hjelm og skuddsikker vest, ute i en skog ledsaget av vaktsomme soldater, skaper et inntrykk av en leder ute i felten. Men han er samtidig også i dialog med en representant for den internasjonale pressen. Hun går rett ved siden av ham, ivrig lyttende. Mediene er en kamparena Zelenskyj anser som avgjørende for krigens videre gang. Både for å mobilisere støtte fra det internasjonale samfunn og oppslutning fra sitt eget folk.

Derfor la han også ut en video, åpenbart filmet på hans egen mobil, samme dag som Russlands invasjon startet. Her bekreftet han overfor sine egne borgere at han ikke hadde rømt landet, slik russiske medier hevdet. Han var til stede i Kyiv sammen med sin regjering og ville ta opp kampen. Dette – og senere opptredener - viser at Zelenskyij har forstått den nye medieøkologien. Han vet å bruke den som ledd i en hybrid mediestrategi hvor han kommuniserer like profesjonelt via alle typer medier.

Mediering viser bare til at hendelser som krig formidles via massemedier som TV, radio, aviser, film eller nyere sosiale medier. representerer et spesielt interessant tilfelle av mediering. I krigen som startet med Russlands angrep på Ukraina 24. februar 2022 har mediene fungert som en egen kamparena. Partene konkurrerer om å presentere sin fortelling – eller strategiske narrativ – om hva som skjer, hvorfor det skjer, om det er positivt eller negativt og hva som eventuelt bør gjøres med det.

Norske redaksjonelle medier har rapportert mye fra krigen. Dog med stabilisering på et mye lavere nivå enn i den aller første fasen. Dekningen i slutten av februar lå på et nivå fem ganger høyere enn i midten av september. Google Trends, som fanger opp publikums interesse ved å registrere søk etter «Ukraina» eller «Ukraine», viser noe av det samme. Interessen er nå under 10% av hva den var i februar, både i Norge og globalt. Det er med andre ord manglende samsvar mellom intensiteten i selve krigen og mediedekning eller publikumsinteresse. Lidelsene og kampen mister sin nyhetsverdi og vi blir kanskje offer for hva Susan D. Moeller har kalt «Compassion Fatigue». En form for utbrenthet i medfølelsen overfor andre.

Medialisering betegner mer enn bare rapportering fra krigen. Det viser til at de berørte aktørene er seg bevisst og tilpasser seg mulighetene og begrensningene som følger med mediene. Ukraina og Zelenskyij har helt klart vært vinneren her. Mesteparten av rapporteringen har skjedd fra den ukrainske siden av fronten. Det har vært vesentlig mindre fra russisk side og det som rapporteres består ofte av spekulasjoner eller har framstått som direkte pinlig. De har i overraskende stor grad mislyktes og heller valgt å «arrestere» sine egne medier. Eller stenge dem de ikke kan kontrollere.

Partenes strategiske narrativ er vidt forskjellige. De er først og fremst forankret i sikkerhetspolitikk, sivilisasjonstilhørighet og naturligvis fremstilling av den andre partens karakter og rolle. Ukraina har lykkes godt med å vinne fram med sitt narrativ i Vesten, mens Russlands narrativ hovedsakelig har vunnet gjenklang utenfor Vesten.

Spørsmålet om hvor stor rolle mediene spiller som kamparena må besvares mer spekulativt. Under krig hjelper det lite med medieskapt sympati – eller myk makt – om det ikke kan omsettes til hard makt, i form av våpenhjelp og sanksjoner. Men sammenliknet med konflikten i 2014 tyder alt på at mediebruken faktisk har spilt en rolle for krigens gang.

Øyvind Kalnes, studieprogramansvarlig Internasjonale studier, Høgskolen i Innlandet, Lillehammer