Blå statsråd i rød drakt

Miljøvernminister Tine Sundtoft (H) ser ikke ut til å strekke seg særlig langt i rovdyrpolitikken.

Miljøvernminister Tine Sundtoft (H) ser ikke ut til å strekke seg særlig langt i rovdyrpolitikken. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

I rovdyrpolitikken er det meste ullent. Rødt og blått er omtrent samme ulla, begge farget av et sterkt byråkrati.

DEL

KOMMENTAR Tidligere denne uka møtte lederne for de norske rovviltnemndene sin oppdragsgiver, den nye miljøvernministeren, Tine Sundtoft (H). Ivar Odnes leder nemnda i Oppland. Han opplever at den nye miljøvernministeren er mer interessert i å diskutere løsninger enn hva forgjengeren var.

Når den nye regjeringens representanter lover dialog og samarbeid, vil forgjengerne si at det fikk de også av dem. Det skal ikke gå særlig mye av det nye året før den gode viljen må omsettes i praktisk politikk.Trinn 1 er å etterkomme ønsket om at rovviltnemndene skal ha makt og myndighet hele året, ikke bare i sommerhalvåret.Det finnes knapt en politisk begrunnelse for at rovviltnemndene, som er miljøvernministerens forlengede arm ute der rovdyrene er en belastning, ikke skal kunne håndtere spørsmål om felling av rovdyr som gjør skade gjennom hele året.

For en statsråd med ønsker om å desentralisere makt, er anmodningen fra Ivar Odnes og kollegene er gavepakke. Det samme trodde mange at ønsket om å ta ut streifdyr som kan representere et skadepotensial, ville være. I alle fall de av oss som lyttet til stortingsrepresentant Gunnar Gundersen og andre av Innlandets Høyre-politikere i valgkampen.

Nå har den nye miljøvernministeren rukket å bli husvarm i departementet. Nå snakker hun også snart som forgjengeren: – Det er ikke nok at det er en ulv på veg inn i et beiteområde for at vi skal felle den. Det kan hende den bare streifer forbi på sin veg tilbake til Sverige, sier Tine Suntoft til Nationen. Innlands-Høyres innflytelse i rovviltpolitikken er med andre ord ikke nevneverdig større enn den innflytelsen andre innlandspolitikere hadde på forrige regjering.

I løpet av et par år har vi lært hvor viktig responstid er i andre sammenhenger. I rovdyrsammenheng, er responstiden den tid det tar fra varsling til mobilisering av et offentlig jaktlag bestående av folk som gjerne er i annet arbeid. På vegen skal det fattes vedtak, og vedtak skal kunne påklages.

Miljøvernministeren mener å komme beitenæringa til unnsetning ved å love at spørsmål om skadefelling skal være endelig avgjort i løpet av tre dager.Statsråden har dermed lyttet til byråkratiet, framfor å låne øre til beitenæring og de som skal effektuere vedtak om skadefelling. Tre dager er en evighet i slike saker.Med mer makt til regionale rovviltnemnder og adgang til å ta ut dyr før de store skadene har skjedd, reduseres trolig både responstid, offentlige utgifter til erstatning og dyrs lidelser.

Likevel må vi overlate til svenskene å gjøre den største jobben. Regjeringen Reinfeldt har støttet seg til de fagmiljøer som mener at 100 individer er et minimum for en livskraftig bestand, de strekker seg litt, og setter sitt bestandsmål til 170–270 ulver.Det kan bety bortimot en halvering av den bestanden svenskene mener de hadde i 2012. Det er godt under anbefalingene fra flere høringsinstanser, og det er en brøkdel av de 700 individene Svenska naturskyddföreningen, Svenska rovdjurföreningen og WWF mener de bør ha. Det er likevel et mål de ser ut til å ha fått flertall for, med støtte fra Sverigedemokratarna.

Forståelsen for at ulv betyr store belastninger i deler av landet er dessuten bredere enn som så. Socialdemokraterna går ikke like langt som regjeringspartiene, men også de mener at rovdyrstammene skal begrenses med jakt i de områder hvor konflikten mellom folk og rovdyr er stor. Også et slik standpunkt tilsier et større uttak av ulv i grenseområdene mot Norge.

Et halvår før neste beitesesong starter, er det med andre ord svenskene som er nærmest en politikkendring som kan lette litt på trykket mot norsk beitenæring.

Skillelinjene i Riksdagen er tydelige, og de politiske avstandene så store at forsøk på forlik strandet i forrige uke. Brede forlik er å foretrekke i sammenhenger der politikken bør være mer langsiktig enn bare å gjelde fra valg til valg. Nå er svenskene i den situasjonen at Riksdagen vedtar en rovdyrpolitikk som kanskje ikke får lang levetid.

Samtidig er det ingen som er i tvil om de politiske posisjonene når Riksdagen har gjennomført sin votering. Neste gang svenskene går til valg, vet de hva de stemmer på. Den situasjonen skiller seg vesentlig fra den norske.Vi visste hva vi hadde. Vi fikk en valgkamp der det for noen var viktig å skape forventninger om endring, men når dyra slippes på beite til våren, vil hverdagen bli omtrent som den var sist vår. I rovdyrpolitikken er det meste ullent, og enten ulla er rød eller blå er den farget av et sterkt byråkrati.

Artikkeltags