Fra i sommer skal kommuner som vil, kunne legge ned forbud mot tigging. Et stortingsflertall bestående av Frp, Høyre og Sp ber i tillegg Regjeringen fremme forslag om et nasjonalt forbud, med sikte at det skal innføres neste år. Det ene er like ille som det andre. Så ble det Sp sin tur til å sikre Regjeringen flertall i Stortinget. I første runde blir det opp til kommunene å vedta politivedtekter for å rydde gatene for det ubehagelige synet av fattigdom.
Vi tar for gitt at kommunene i Oppland styrer unna. Både fordi innslagene av tiggere knapt kan sies å være et vesentlig problem, men også fordi det er en særdeles dårlig idé å kriminalisere folk i nød.Vi er ikke særlig i tvil om at det er romfolkets inntog i bygatene som har fått regjeringspartiene på banen. Tigging er intet nytt fenomen, men den har blitt langt mer synlig med ferdsel over grensene. Med åpne grenser kom også bevegelse i fattigdommen. Den økonomiske krisen på kontinentet har gjort rike og stabile Norge til en reisemål for flere.
Vi deler bekymringer som knyttes til at det blant dem som tigger kan være utsatt for menneskehandel. Vi har et ansvar for å komme slik virksomhet til livs. Et forbud mot tigging er et dårlig verktøy, og det rammer mennesker uten muligheter å livnære seg på. I tillegg til at det rammer tilreisende, rammer det også andre i nød.
Vi registrerer at Sp, Høyre og Frp følger opp forbudstanken med gode intensjoner om målrettede sosiale tiltak. Vi har begrenset tro på viljen og evnen til å følge opp. Hadde de hatt et snev av tro på dette selv, kunne arbeidet mot tigging ha startet nettopp der. Det gjør det altså ikke.
Forslagsstillerne viser til at politiet i Oslo har bedt om et tiggerforbud i kampen mot organisert kriminalitet. Det er underlig hvordan man i sammenhenger som passer, skyver politiet foran seg, mens man i andre sammenhenger snur det døve øret til. Som for eksempel peke på volds- og ordensproblemene i hovedstaden. Politiet har gjentatte ganger pekt på både årsaker og mulige tiltak, uten å få særlig gehør.