Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Ola Mørkved Rinnan har hatt åpen dør til storting og regjeringskvartal. Med stortingsrepresentanter og statsråder. Han har likt å fortelle historier om hvordan har påvirket sentrale politikere. For eksempel knyttet til utviklingen av jernbanen nordover fra Gardermoen.
Konsernsjefen har utallige ganger begrunnet sitt engasjement for samfunnsutvikling i Oppland og Hedmark slik: Det som bidrar til utvikling i innlandsfylkene, bidrar til å utvikle Eidsiva.
Fritatt fra å måtte stå til rette for velgere og andre kontrollører, har Rinnan latt seg friste til å drive som en uautorisert femte statsmakt. Knyttet til utvikling av sykehus, høgskoler, infrastruktur og mye mer. Kontakter og profil som Ap-støttespiller har trolig gjort det enklere for ham å drive slik.
Det finnes flere som ham i norsk samfunns- og næringsliv. Ikke alle opptrer like tydelig i det offentlige rom. Ikke alle har gjort seg selv like sårbar.
Nå er det slutt. For Rinnan – om han ikke dukker opp på en valgliste. Og for Eidsiva. Styreleder Øystein Løseth har tatt stafettpinnen fra Gjørv.
Eidsiva skal ettergås i sømmene. Konsernsjef Øistein Andersen skal bygge opp igjen en tillit som Eidsiva gjennom lang tid har sett utvikle seg til å bli stadig mer frynsete.
Kravet om ekstern gransking må tas med i vurderingene. Reelt begrunnet, like mye som taktisk begrunnet.
LES OGSÅ: Eidsiva-eierne setter på bremsen
På eiermøtet mandag vil det være av verdi å få eierutvalgets vurdering: Er det behov for ekstern bistand, slik utvalget selv har sikret seg, eller holder det med konsernets egne ressurser?
Eidsiva har utbetalt store summer i årlige utbytte til eierne – kommuner og to fylkeskommuner. Flere – som Lillehammer – har gjort seg avhengig av å motta noen titalls årlige kraftmillioner.
Eierne har takket. Men burde de ha kunnet forvente mer, ikke mindre? Har konsernet vært ledet, driftet og utviklet optimalt, sett fra eieres ståsted?
I takt med Rinnans økende utadrettede virksomhet, har tvilen økt i samme takt: Har konsernet riktig toppkompetanse til å håndtere og videreutvikle kjernevirksomheten?
Er det for mye finansfokus og for lite bransjefokus i konsernledelsen?
LES OGSÅ: Røde tall i Eidsivas datterselskaper
De nye toppsjefene, Løseth og Andersen, debuterer mandag i møte med eiere. Løseth er også nyslått styreleder i Statoil. I møte med slike som ham, kan kommunale representanter fra innlandet bli preget av stundens alvor når kritiske merknader skal formuleres.
Dette er det viktig for Løseth å ta høyde for.
Han bør og må vite at han skal utdype behovet for total gjennomgang av lederstruktur, rolleforståelser, konsernets kjerneoppgaver, utviklingsoppgaver og struktur.
Også Eidsivas eksterne samfunnsmessige engasjement bør han mene noe om.
Alle vet at Statoil bruker store summer på sponsor og støtteprogrammer. Skal Eidsiva fortsette som før? Eller skal slike ekstramidler heller gå til ekstra utbytte og produksjon av kommunale tjenester?
Eidsiva har vist evne og vilje til å gi romslige vilkår til egne toppsjefer. Da skal selskapet også vite at det navigerer med vett og forstand i vårt innlandslandskap. Ellers går det galt.
Selskapet har et kostbart lån ute hos sine eiere. Prisen for dette tar statskassa hånd om over halvparten av. Tidligere og ny styreleder har sett behov for endringer.
Rinnan iverksatte. Klossete og med merkelige innfall. Var han beordret til det? Eller var klossetheten et barometer på en avsluttet periodes uklare prioriteringer?
Svarene vil vi få i fortsettelsen – bare toppsjefene velger også å stille opp for opinionen.