Fredsprisvinnerne i Tunisia er et overraskende valg. Samtidig er valget trygt forankret i det Alfred Nobels testamente beskrev som grunnlag for pristildelinger.

Fire sentrale og avgjørende samfunnsinstitusjoner i Tunisia har gjennom dialog og samarbeid banet veg for den demokratiseringsprosessen landet fortsatt står midt oppe i. Arbeidsgivere og arbeidstakere, sammen med advokater og menneskerettighetsforkjempere, utgjør de fire gruppene som omtales som dialogkvartetten i Tunisia. Hver for seg og sammen har de vært avgjørende elementer for at Tunisia er undervegs til å bli et institusjonalisert rettssamfunn.

Den arabiske våren har hatt trange kår siden den startet nettopp i Tunisia for fem år siden. Heller ikke Tunisia har noen garanti for å unngå fornyet vold og undertrykkelse. Men ikke i noe annet nordafrikansk land har dialogen og samarbeidet fått slikt fotfeste som i Tunisia.

Nobelkomiteens valg er viktig. Den autoriserer de krefter som står midt oppe i dialogarbeidet i Tunisia. Slik er prisen også en gest til hele landets befolkning.

Prisen er samtidig en markering til nabostater og miljøer der det også kjempes for at demokratisk tenkning skal få fotfeste. Der det også er håp om at motsetningsfylte miljøer skal bli stimulert til samarbeid. Fredsprisen bør også være en vekker til det internasjonale samfunnet. En påminnelse om at stater berørt av den arabiske våren og andre stater som sliter med å få på plass fredelige styresett, må ha verdens støtte.

Demokratiet i Tunisia er skjørt. Landet trenger støtte. Prisen er et betydelig uttrykk for slik støtte. Tunisia og den arabiske vårens ideer får en «boost» fram til prisutdelingen 10. desember.

Det handler om at det viktige forsonings- og demokratiseringsarbeidet ikke blir glemt i fortsettelsen. Det er nok av krefter som vil rive ned det demokratiseringsmiljøer strever for å få forankret. Nobels fredspris har avgjort fått en verdig vinner for 2015.